Det umuliges kunst

Neida, det blir nok ingen regjering under belgiernes juletre, ikke i år heller. Nå er det ikke språk, men statsbudsjettet som utløser havariet, skriver Einar Hagvaag.

Etter 526 dager uten regjering i Belgia innleverte Elio Di Rupo, han som hadde fått det kongelige oppdraget å være «regjeringsdanner», sin avskjedssøknad til kong Albert II. Fra før av har den midlertidige statsministeren, Yves Leterme, som leder et forretningsministerium som bare kan ta seg av «løpende saker», søkt avskjed.

Det er nå ytterst vanskelig å finne ord som kan beskrive den politiske krisa i Belgia, så vi får gjenta hva vi skrev ved juletider i fjor: Belgia er Europas mest spennende laboratorium for sivilisert  nasjonsnedbygging. Belgiske aviser driver også med gjenbruk av ord som «skam», «undergang», «katastrofe», «sørgelig forestilling» og «parodi». «Nok!» het lederen i avisa Le Soir i går.

Arme kong Albert har lagt avskjedssøknaden fra Di Rupo «på vent», mens han tar enda en runde med å søke råd hos partilederne. Han har allerede strukket ordforrådet til det ytterste i sine utnevnelser av «mekler», «forsoner», «utforsker», «forberedende regjeringsdanner», «regjeringsdanner» med mere, alle med oppdrag å finne en vei ut av uføret. Men felles for dem alle er at de ikke kommer tilbake med annet enn en avskjedssøknad.

Belgia har fått en advarsel fra EU. Landet må snarest få på plass ei regjering som kan ta grep om økonomien ellers kan det følge Hellas, Irland, Portugal, Italia og Spania inn i gjeldskrisa. Finansmarkedene har allerede Beliga i kikkerten. Euro-samarbeidet tåler ikke flere havarier. Belgia har om lag like stor gjeld som årlig verdiskaping (BNP). Underskuddet i statsbudsjettet for neste år skal ikke overstige tre prosent av BNP, har Belgia lovt EU. Akkurat der sprakk det denne gang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Elio Di Rupo, lederen for det fransk-språklige Sosialistpartiet (PS), fikk sitt umulige oppdrag av kongen i mai. PS hadde vunnet valget 13. juni 2010 i landsdelene Brussel og Vallonia i sør. Nord i Flandern vant separatistene i Ny Flamsk Allianse (N-VA) under Bart De Wever og ble landets største parti. Men forhandlingene de to og i alt sju partier imellom gikk i stå. Nå forsøkte Di Rupo å danne regjering av seks partier, nemlig de liberale, kristelig-demokratene og sosialistene, som har hver sine partier på de to sidene av språkgrensa.

Alle tidligere forsøk har havarert på grunn av motsetningene mellom de nederlandsk-talende i Flandern og de fransk-talende i Vallonia og Brussel. Striden har stått om reformer av den føderale staten og landsdelenes makt og økonomi. Men, med separatistene i landets største parti på sidelinja, sprakk det denne gang mellom høyre og venstre. Belgia må stramme inn 11,3 milliarder euro på statsbudsjettet for 2012. Sosialistene og kristelig-demokratene ville ta det meste inn gjennom økte skatter, men de liberale ville heller ta det ved nedskjæringer og dessuten reformere pensjonsvesenet og arbeidsmarkedet.

Ganske utrolig klarte Belgia i fjor å få vedtatt et statsbudsjett, styre EU under sitt halvårige presidentskap med ros for lederskapet, gå til krig i Libya med hyllest fra NATO for innsatsen og skape litt vekst i økonomien, alt sammen uten regjering. Men nå er det full krise igjen. Leterme, som fikk avskjed som statsminister i april 2010, har absurd nok bedt om avskjed igjen, nå som vikarierende statsminister. Belgia har vært i nesten sammenhengende krise fra Leterme og hans flamske kristelig-demokrater vant valget i juni 2007. Han oppnådde å være statsminister to ganger, i bare ni og fem måneder, før han gikk av. Men han har fått et slags «evig liv» som vikar, som han nå vil avslutte.

Fantasien er snart slutt for belgierne også. Da folkene reiste seg i Tunisia, Egypt og Libya for å kaste sine herskere, gikk belgierne ut i gatene for å kreve ei regjering som de kunne kaste. De kalte det for «pommes frites»-revolusjonen. Noen menn lovte å la skjegget gro til landet fikk regjering. Men neida, det nytter ikke, for alt har en ende, unntatt belgiske regjeringskriser.

Likevel er det aldri for seint med et siste forsøk, som etterpå blir et nest siste, og det er alltid lov å prøve seg. Bart De Wever hoppet inn fra sidelinja i går og ba om kriseregjering uten sosialister. Det er nok akkurat dét som trengs i Belgia, det landet hvor De Wever vant valget og etterpå spådde: «Belgia vil fordampe.» For i Belgia er politikken det umuliges kunst.