Det umuliges kunst

Den franske filosofen Georges Bataille (1897- 1962) omtalte sitt liv som et «åpent sår», henga seg til studiet av «det umulige», og oppfordret til opprør mot alle faste samfunnsformer.

For de som ser nytten ved urovekkende lesning, er det interessant å merke seg at Gyldendals Ariadne-serie nå presenterer Georges Bataille. Filosofi er i vinden for tida, og Bataille er virkelig noe å bryne seg på. I et offentlighetens landskap, der krevende tanker for det meste henvises til skyggenes dal, ligger det en utfordring i å lytte til de som strekker seg mot våre ytterste, tabubelagte grenser. Ariadne-monografien er ført i pennen av professor Per Buvik, og utgjør den første utfyllende skandinaviske presentasjonen av Batailles verk.

Nietzsche-inspirert

Hvem er så Georges Bataille? Som privatperson var han åpenbart en komplisert sjel, med uortodokse tilbøyeligheter. Eller som Buvik skriver: «troendes til litt av hvert». Kort fortalt levde han som han lærte - altså grenseoverskridende. Han har påvirket en rekke av dagens toneangivende filosofer, og regnes blant vårt århundres mest spenstige tenkere. Som fritt og søkende åndsmenneske var han Nietzsche-inspirert i beste forstand, og dertil en kompromissløs modernitetskritiker. Først og fremst utforsket han menneskets absolutte grenseerfaringer - knyttet til erotikk, ekstase og religion. Han motsatte seg det moderne samfunns nyttetenkning, og anså tidas formålsstyrte livsførsel som begrensende for den menneskelige utfoldelse. Mest kjent er han for sin bok «L'érotisme» (1957), utgitt for første gang på norsk i 1996 («Erotismen», Pax Forlag) - der han understreker hvordan menneskets sakrale, ekstatiske sfære undertrykkes i Vestens mentale klima. Slikt skaper angst, skal vi tro Bataille.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det ubeskrivelige

Det handler om natur kontra kultur, og om de ting ved tilværelsen som ikke lar seg fange i rasjonelle vendinger. Med andre ord, det som ikke kan defineres eller beskrives, «det ubeskrivelige». Bataille bør derfor helst forstås gjennom sine egne skrifter, heller enn via omveier. Dette gjelder selvfølgelig alle forfattere, men Bataille mer enn de fleste.

Tekstene hans er likevel ikke utilgjengelige - det er selve tankeflukten som må oppleves. Ikke dermed sagt at Buviks prosjekt er forfeilet i og for seg. Boka hans er både velskrevet og innsiktsfull, i tillegg til at den vitner om et oppriktig engasjement. Batailles intellektuelle virksomhet settes dessuten inn i en større sammenheng, der leseren får et fargerikt glimt av nyere fransk åndshistorie. Så langt alt vel. Saken er bare den at et motsetningsfylt univers som Batailles umulig kan komme til sin rett på 130 små sider.

Det å skulle beskrive den som vil beskrive det ubeskrivelige, må nødvendigvis være forbundet med problemer. Det er derfor mulig å tenke seg andre personer, bedre egnet til litterær komprimering enn Bataille. Faktisk de fleste.

Amputert

Til dette kan det sikkert innvendes at en kort tekst vil kunne lede potensielle lesere til originalskriftene, og at monografisjangeren derfor kan fungere som filosofisk veiviser her. Mulig det. Andre vil kunne hevde at amputerte filosofiklassikere er en dårlig idé.

Uansett er det verdt å merke seg at det finnes tankebaner som ikke lar seg forkorte eller forenkle, uten med store tap - noe for øvrig Buvik også er inne på. Det er en grunn til at filosofiske verker ofte framstår som krevende lesning, og at enkelte tenkere er mindre tilgjengelige enn andre. Ikke for utilgjengelighetens skyld, naturligvis. Men fordi temaet faktisk krever det. Slik all refleksjon forutsetter tid og krefter. «Jeg foretrekker å være uforståelig fremfor å være upresis,» skriver Bataille i «Erotismen». Forstå ham den som vil.