Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det uoppnåelige forbildet

«Jeg overlater til en lærd og fin dosent å skramle med mitt smykkeskrin,» skrev GUNNAR LARSEN i diktet «Testamentet». Randi Bård Størmer har tatt utfordringen. Hun har skrevet biografien om redaktøren, lyrikeren og romanforfatteren.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Åh, jo da. Men det måtte en kvinne til. Randi Bård Størmer, til nå helt ukjent, forfatterdebuterer med denne boka. Hun river ham ikke ned, langt ifra. Men hun skildrer hele mannen, ikke bare den gudbenådede skribenten. Også familiefaren som sviktet sine barn, som stakk når han trengtes mest. Som levde sitt liv for og i avisa. Ennå lever noen i hans beundrerstall. De var også store journalister i en redaksjon, sammensatt av skribenter som får tidas lesere og pressefolk til å gispe.

For dem var han «det nære inspirerende og uoppnåelige forbildet, med artistisk sans, selvironi, uventet usikkerhet og evne til å skape begeistring», siterer Randi Bård Størmer i biografien.

Sant hvert ord

- En vidunderlig sjef, sa kollega Erle Bryn, en av de mange kvinner Gunnar Larsen var dypt inntatt i. Antakelig gjengjeldt. - Den eneste avismann jeg har kjent som kunne skrive godt, være omgjengelig og administrere - samtidig, har Dagbladets tidligere sportsredaktør Eigil Dahl uttalt. Den sannheten står seg nok ennå. Men var Gunnar Larsen harmonisk? - Jeg tror'u er spenna gæren, jeg, harmonisk? Nei, gud bedre, det ordet må du ikke bruke om Gunnar, noe mer disharmonisk menneske har jeg aldri møtt! forteller Arne Skouen til Randi Bård Størmer i biografien. - Ikke lykkelig heller? Han som ble feiret av samtida, elsket av kvinnene? Han som av jevnaldrende i ungdommen ble betraktet som «ufordragelig vellykket»? - Jeg tror han var brydd over å være så vellykket, sier Randi Bård Størmer, som har levd med Gunnar Larsen i sju år, siden hun begynte å skrive hovedfagsoppgave om ham. Da hun var ferdig, leverte hun den til Gyldendal. Jan Erik Vold ble begeistret, og slik kom den dristige tanken om å skrive den aller første biografien om Gunnar Larsen. Og uten å komme anmeldere i forkjøpet; hun har maktet å forene avishistorie, kulturhistorie og Oslo-historie i portrettet av Gunnar Larsen. - Lykkelig? Du spør om han var lykkelig, sier Randi Bård Størmer i sitt livs første intervju med sitt livs første verk.

- Nei, han var nok ikke lykkelig. Ikke fullt og helt, i hvert fall. Han må ha følt seg klemt mellom rollene han måtte spille: livet i rikmannsvillaen på Holmenkollen og i Akersgata.

Selv om han ble født i en velsituert familie på Oslos vestkant, ble nok borgerligheten i den rike Røwde-familien han giftet seg inn i, vel meget. Det var Bergljot, hans andre kone, som satt på pengene. Da han døde, etterlot han seg gjeld til flere kolleger i Dagbladet. Det var hun som hadde råd til å bygge den storslagne funkisvillaen i Holmenkollåsen, men det var han som valgte funkisarkitekten Thorleif Jensen. Også for arkitektur hadde han nese. Han var modernist i alt.

- Jeg hadde ikke lest noe av Gunnar Larsen før jeg skrev semesteroppgave ved universitetet om romanen «Weekend i evigheten». Da var det gjort, sier Randi Bård Størmer.

Rystende forfall


- «Jeg overlater til en lærd og fin dosent å skramle med mitt smykkeskrin,» skrev Gunnar Larsen i diktet «Testamentet». Du var ganske vågal som gikk inn i rollen?
-

Sikkert, men han måtte nøye seg med en cand.philol. Jeg har sett fram til hver dag jeg kunne skrive om ham.

- Det er svært tett mellom dere i teksten du har skrevet - ville du selv blitt forelsket i ham, hvis du hadde møtt ham?

- Tror ikke det, vi ville ikke vært hverandres typer. Likevel, man er nødt til å være litt forelsket i den man skriver om. Men det ble ingen happy ending for ham og meg. Jeg ble irritert på ham. Han kunne tatt seg selv i nakken. Hans forfall er rystende. Han er en tragisk kunstnerskikkelse. Samtidig er jeg nok påvirket av hans mannlige kolleger som ble salige da de fortalte om ham. Kanskje var han først og fremst en forfatter for menn. Han ville erobres, han ville at livet og kvinnene skulle komme til ham. Jeg tror det ligger dypt i mange menn.

- Han skal ha brukt sitt eget liv i det meste han begikk, og setter vel rekord i spalten «To i Oslo», der han ukentlig skildret sitt dobbeltliv og forholdet til en annen kvinne, mens han var gift. Morsomt for kona hans?

- Han var lurere enn som så. Han skrev under psevdonymet «Erik», og det var vel bare kollegene som visste at det var Gunnar Larsen.

- Hvor synes du han er best?

- Jeg er svak for naturskildringene hans, den psykologisk betonte naturlyrikken. Sårheten. Derfor liker jeg også best den siste romanen hans, «Sneen som falt i fjor». Reportasjene hans står i en særklasse, sier Randi Bård Størmer, som uansett har pirret nysgjerrigheten på Gunnar Larsen. Mannen som var på seiltur med Einstein, som var med på å forme det nye Oslo. Journalisten som hadde mer makt enn han muligens var klar over. Kunstneren som kamuflerte whisky på te-termos og gikk på amfetamin.

- Jeg er to personer, sa Gunnar Larsen om seg selv. Bare to?

Hele Norges coronakart