SKITTENT: «Suarez (foran) er fullt klar over at biting er urent, og at straffereaksjonen mer eller mindre eksplisitt er basert på noe annet og mer enn den fysiske fare han utsetter motspillerne for», skriver Hjelseth. Foto: NTB Scanpix
SKITTENT: «Suarez (foran) er fullt klar over at biting er urent, og at straffereaksjonen mer eller mindre eksplisitt er basert på noe annet og mer enn den fysiske fare han utsetter motspillerne for», skriver Hjelseth. Foto: NTB ScanpixVis mer

Det urene bittet

Av utfordringene fotballen står overfor tilhører Luis Suárez' oppførsel neppe de alvorligste. Det er likevel interessant at hans bitt får så ekstraordinære reaksjoner.

Meninger

Om jeg har forstått karantenen som er ilagt Suarez riktig, er han ikke bare avskåret fra å spille fotball, men også fra å trene med lagkameratene. Han fikk ikke en gang lov til å se Uruguays åttendedelsfinale mot Colombia fra tribunen. Han er rett og slett forvist fra fotballen i fire måneder. Å utestenge en spiller fra ethvert fotballrelatert fellesskap må anses som en svært dramatisk reaksjon.

Det kan naturligvis henvises til at det er tredje gang Suarez gjør dette. Men han fikk sju kampers karantene - langt over det normale også for svært graverende røde kort - allerede første gang, mens han spilte i Nederland. Biting har opplagt en annen karakter enn andre former for voldelig eller destruktiv adferd på fotballbanen. Hva er det i fotballens moralske økonomi som gjør at Suarez' handlinger vurderes som ekstra alvorlige?

Noen typer uønsket adferd på fotballbanen består i kynisk å utnytte muligheten til å tilrane seg en urettmessig fordel. Det kan være å filme i motstanderens straffefelt for å lure dommeren, eller overspilling etter en takling for å påføre en motspiller gult eller rødt kort. Slike handlinger er ofte (skjønt ikke alltid) veloverveide og har et tydelig formål. Suarez' biting fremstår i sammenligning som formålsløs, og ut fra en intuitiv moralsk vurdering kommer dermed notoriske filmeren Arjen Robben neppe bedre ut enn Suarez.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men filming er tross alt ikke voldelig. Det er derfor mer naturlig å sammenligne med voldelige taklinger. Noen taklinger som medfører skade og rødt kort er resultat av uaktsomhet eller til og med uhell; dårlig timing kan ødelegge en ankel i stedet for at ballen feies unna, slik intensjonen var. Men Roy Keanes veloverveide takling på kneet til Alf Inge Håland i 2001 (tre kampers karantene), eller Daniele de Rossis knallharde albue i hodet på amerikaneren Brian McBride under VM i 2006 (fire kampers karantene), var ikke av en slik karakter. Det var voldshandlinger som i beste fall bare høyst indirekte hadde noe fotballmessig formål. Det er opplagt at skadepotensialet i disse situasjonene var langt større enn det tilsvarende potensialet i Suarez' tenner.

Enkelte argumenterer da også for at straffen til Suarez er en overreaksjon sammenlignet med reaksjonene som blir farligere voldshandlinger på fotballbanen til del. Disse argumentene er interessante, men når de ikke når helt fram, må det skyldes vår oppfatning av hva det å bite er, enten det er en motspiller på fotballbanen eller om det skjer i andre sammenhenger. En voldshandlings moralske karakter avgjøres ikke av det medisinske skadepotensialet alene.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Én mulig forklaring er at biting krysser en annen moralsk grense enn mer «normal» voldsbruk som slag og spark. Antropologen Mary Douglas' skille mellom det rene og urene er en nærliggende tolkning her. Å bite er, til tross for at det er voldelig, også beslektet med intimitet, siden det er munnen (tennene) som brukes. Det bryter dermed med etablerte kategorier for hvordan fysiske konfrontasjoner skal foregå, i hvert fall blant menn. Det er naturlig også å tenke på hvor skarp reaksjon (halvannet års utestengelse) Mike Tyson fikk da han bet Evander Holyfield i begge ørene under en kamp i 1997. Profesjonell boksing handler om slag, gjerne mot hodet, men biting i en slik kontekst tolkes umiddelbart og uten motforestillinger som dyrisk adferd.

Beslektet med denne tolkningen er at biting også kan forstås som feigt. Biting og kloring er den underlegnes reaksjon; reaksjonen til den som ikke strekker til på ordinært vis i en fysisk konfrontasjon. Mike Tyson var på defensiven og bet kanskje frustrert som følge av dette. Suarez blir ofte liten mot store midtstoppere, og i fysiske dueller mister han av og til besinnelsen og biter. Roy Keanes takling på Håland var som kjent en lenge planlagt hevnaksjon fordi Håland etter en duell noen år tidligere, hvor Keane ble skadet, hadde kalt Keane for feig. Når Keane planla sin hevn, kan vi føle oss trygge på at det å bite Håland ikke var blant metodene som ble vurdert. Biting er malplassert på en fotballbane. Det samme er i og for seg også voldelige hevnaksjoner i form av taklinger, men siden disse har fellestrekk med det som ellers foregår under en kamp, er de ikke «matters out of place», for å si det med Mary Douglas. De er bare brutale utgaver av normal adferd. Biting er derimot urent, og derfor reagerer FIFA som de gjør, uten at protestene blir alt for store. For de fleste virker det trolig rimelig at det reageres hardere mot Suarez enn mot spillere som foretar karrieretruende taklinger, selv om det kan være vanskelig å artikulere hvorfor det er rimelig.

Det er på den andre siden påfallende hvor mye større den moralske fordømmelsen av Suarez er i England og deler av Europa enn de fleste andre steder. Fra Uruguay (og Latin-Amrika generelt) kan hendelsen se helt annerledes ut: Suarez er ikke nødvendigvis feigingen som biter i en trengt situasjon, men - med Sør-Amerikas kolonihistorie som bakteppe - den underlegne, men rettferdighetsdrevne opprøreren som foretar et sleipt, geriljalignende angrep mot et svakt punkt i den mektige motstanderens rekker, her i form av Giorgio Chiellinis nakke. Når FIFA reagerer som de gjør, kan det fra et slikt alternativt perspektiv også forstås som uttrykk for maktstrukturene i internasjonal fotball og i verden for øvrig.

At Suarez selv skal ha påstått at bittet skjedde ved et uhell - han nærmest rant inn i Chiellini med åpen munn - tyder imidlertid på at denne tolkningen har begrenset verdi. Suarez er fullt klar over at biting er urent, og at straffereaksjonen mer eller mindre eksplisitt er basert på noe annet og mer enn den fysiske fare han utsetter motspillerne for.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook