Det usmakelige

TEGNINGENE: Det har handlet om ytringsfrihet noen uker. Og hva har vi lært? Vi har lært at vi har ytringsfrihet for å utveksle adekvat informasjon, for å holde avis og opprettholde en sivilisert dialog, vi har lært at vi kan øve kritikk av det bestående, men at «ytringsfrihet uten ansvar» er å regne som misbruk av samme frihet, en frihet som står så sterkt i Norge at den ikke trenger noe forsvar fra ti forvillede forfattere. Men i tillegg til all denne konforme visdom har vi også lært noe helt nytt, nemlig at ytringsfrihetens veier kan være uransakelige, at den på sitt beste - eller verste? - kan fungere både som røntgensystem og kloakk.

SOM FØLGE av at en redaktør i et marginalt kristent magasin brukte ytringsfriheten sin til å servere en del usmakeligheter har vi lært at tegninger av Profeten Muhammed sårer muslimer, men i Norge og Europa mindre enn i særskilte og gjerne fattige strøk av verden. Vi har fått oppleve et så godt som ubegripelig raseri over noe vi ikke forstår. Som vi også har sett moderate muslimer stå opp og forklare følelsene til sine brødre i fattigdom og nød. Andre muslimer har hilst «usmakelighetene» velkommen som et nødvendig brekkjern i historiens skjeve gang. Gravende journalister har kunnet fortelle oss om ivrige mullaer som har feilinformert sine trosbrødre i Midtøsten for å hisse dem opp. Vi har hørt lederen i Ytringsfrihets-kommisjonen slå fast at «straffebestemmelser om blasfemi ikke hører hjemme i vår tenkning».

ESPEN HAAVARDSHOLM har - i fullt alvor - ment at islam ikke skal kunne underkastes kritikk av andre enn muslimer, uansett hvor krenkende man måtte finne islamismens kvinnesyn, dens oppfatning av individets autonomi, demokrati, homofili, fri tale etc. Vi har hørt kjente antropologer - også i fullt alvor - mene at det er vi i Vesten som mangler kunnskap om mottakeren og ikke mottakeren som mangler innsikt i hva vi egentlig mener med det vi ytrer - sa noen nedlatenhet? Vi har sett norske redaktører sno seg som ormer mellom begrepene angst, informasjonsplikt og anstendighet. Vi har lært at biskop Riksaasen Dahl vil vekke til live blasfemiparagrafen, så det sakrale kan skånes for hån, vi som har vent oss til at er det noen som virkelig tåler en trøkk så er det Gud og himmelens skjønnhet; vi har i all tydelighet sett vår regjering streve med nye og uforutsigbare problemer som vil bli en usvikelig del av vår framtidige hverdag; vi har hørt Hallvard Bakke mene at et titall norske forfattere er rasister fordi de vil forsvare også sine meningsmotstanderes rett til å ytre seg. Vi har av en norsk filmskaper fått høre at rasismeparagrafen må komme til anvendelse, fordi - forsto jeg henne rett - religion er å sammenlikne med genetikk, skjebne, rase, altså de forhold individet selv ikke rår over og derfor ikke kan/bør kritiseres for. Vi har fulgt domprosten i Oslo på hans besynderlige ferd for å be en av verdens mest notoriske jødehatere om unnskyldning - han kaller det «dialog».

VI HAR - en gang for alle? - fått erkjenne at vår venstresidens ønske om å solidarisere seg med den fattige gjerne også medfører et behov for å forsvare den fattiges ideologi, hvor totalitær og inhuman den enn måtte være. Ordet «krenkelse» er i ferd med å få nytt og politisk innhold, med uant sprengkraft. Vi har i full flombelysning sett konstellasjoner av gammelstalinister, krf-topper og mullaer, vandrende på et teppe av intellektuell korrekthet; og på toppen av det hele en både skjev og interessant blanding av utenomsnakk og taushet fra dem dette burde angå mest av alle: Norsk PEN, Fritt Ord, Forfatterforeningen (minus ti), politikere, forleggere, journalister, akademikere, universiteter og partiet SV, denne herlige hærskare av meningsbærere som ellers aldri svikter oss.

OG ALL DENNE uforutsette kunnskap om tankesett og meninger og allianser og virkelighetsbilder i vårt lange land og dets enorme omgivelser, bare fordi en liten redaktør med rart hår fra Meråker begikk den «beklagelige» - hans egne ord - synd å ta i bruk ytringsfriheten på en usmakelig måte. Nå kan sola skinne på det. Og kanskje sprekker noe av det.