TEGNINGENE: Det har handlet om ytringsfrihet noen uker. Og hva har vi lært? Vi har lært at vi har ytringsfrihet for å utveksle adekvat informasjon, for å holde avis og opprettholde en sivilisert dialog, vi har lært at vi kan øve kritikk av det bestående, men at «ytringsfrihet uten ansvar» er å regne som misbruk av samme frihet, en frihet som står så sterkt i Norge at den ikke trenger noe forsvar fra ti forvillede forfattere. Men i tillegg til all denne konforme visdom har vi også lært noe helt nytt, nemlig at ytringsfrihetens veier kan være uransakelige, at den på sitt beste - eller verste? - kan fungere både som røntgensystem og kloakk.

SOM FØLGE av at en redaktør i et marginalt kristent magasin brukte ytringsfriheten sin til å servere en del usmakeligheter har vi lært at tegninger av Profeten Muhammed sårer muslimer, men i Norge og Europa mindre enn i særskilte og gjerne fattige strøk av verden. Vi har fått oppleve et så godt som ubegripelig raseri over noe vi ikke forstår. Som vi også har sett moderate muslimer stå opp og forklare følelsene til sine brødre i fattigdom og nød. Andre muslimer har hilst «usmakelighetene» velkommen som et nødvendig brekkjern i historiens skjeve gang. Gravende journalister har kunnet fortelle oss om ivrige mullaer som har feilinformert sine trosbrødre i Midtøsten for å hisse dem opp. Vi har hørt lederen i Ytringsfrihets-kommisjonen slå fast at «straffebestemmelser om blasfemi ikke hører hjemme i vår tenkning».