Det uvirkelige turistlandskap

Det er ingen levende hovedstad som presenteres for turistene, men et konst- ruert og dødt klisjélandskap fritt for minoriteter og alter- nativ kultur.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

På en tilfeldig sommerdag i Oslo står man mellom følgende valgmuligheter: Man kan gå på museum - ikke bare til turistmagnetene som Kon-Tiki og Munch, men også på spennende nisjeinstitusjoner som Etnologisk museum og Postmuseet. Shoppingmulighetene konsentrerer seg om suvenirbutikkene og enkelte andre forretninger med det lille TaxFree-merket, bugnende av ostehøvler i tinn og eksklusive sagasmykker. Om man vil benytte seg av det glimtvise oppholdsværet og verken Vigelandsparken eller Holmenkollen er spennende nok, kan man selvfølgelig følge de store folkemengdene til Øvrevoll. Ved Akershuskaia ankommer uendelig mange cruiseskip man kan være med på å hilse velkommen. Nattelivet i Tigerstaden er som alltid også pirrende, etter et par klassiske konserter kan man jo velge mellom baren på SAS-hotellet og hele fem-seks andre utesteder rundt øvre Karl Johan.

DENNE NOKSÅ merkverdige presentasjonen av Oslos severdigheter og rekreasjonsmuligheter er langt fra tilfeldig. Dette er hovedstaden slik den presenteres i Oslo Promotions offisielle turistbrosjyrer, Oslo - Guide 2000 og den månedlige Hva skjer/What's on - Oslo . Sammenlignet med den alminnelige osloborgers opplevelse av byen er utelatelsene likevel kanskje enda mer iøynefallende enn den underlige vektleggelsen av diverse hesteveddeløp og orgelkonserter i hovedstadens kulturliv. En uendelig mengde med utesteder for folk av alle aktivitetsnivå og med den mest varierende musikkinteresse nevnes ikke. Grünerløkka er tilsynelatende en kulturell ørken der du kan være sikker på ikke å oppleve noe som helst. Grønlands kollisjon av forskjellige kulturelle landskaper er likeså ikke-eksisterende. Ifølge Oslo Promotion ligger byens hjerte åpenbart på Egertorget, der man kan oppleve «hovedstadens gateliv, både på sitt hastigste og mest flanerende».

OGSÅ NÅR MAN ser bort fra de mer faste innslagene i bybildet, er det store hull. Tradisjonell norsk sankthansfeiring, dervisjdansere og afrikansk musikkfestival forbigås i stillhet. Mens homoparaden i Sydney er Australias største årlige turistevenement med hundretusener av besøkende, er det årlige norske motstykket ikke engang nevnt. Blant andre ting som heller ikke når opp mot ukentlige «concert/dance/disco» på Smuget, er dragshow, sirkusforestillinger, spådomskafeer, housepartyer, diverse jazzkonserter, stevner med intellektuelle superstjerner som Toril Moi, og opptredener med urnorske musikkfenomener som Jahn Teigen. Riktignok har Oslo Promotion, innimellom Ta sjansen og enda et cruiseskip, fått med seg et par gjestende rockeband på Rockefeller og Spektrum, men Norwegian Wood-festivalen blir tilgodesett med mindre enn en tidel av spalteplassen Norsk Tollmuseum har fått - selv i den månedlige brosjyren.

OSLO PROMOTIONS nokså merkverdige presentasjonen av hovedstadens severdigheter og rekreasjonsmuligheter er likevel langt fra tilfeldig. Den vestlige turismen er et fenomen som ennå for en stor del defineres av klisjeer. Og det er disse klisjeene som legger malen for turistmyndighetenes presentasjon av Oslo. Idet mennesket omdefineres til turist, forventes det plutselig at han eller hun skal vise overmåte interesse for et snevert utvalg av klart definerte severdigheter. Hva som utpekes som severdighet, er ofte totalt uavhengig av hvilken betydning stedet måtte ha lokalt. Det er dette skjeve bildet av geografien man reiser gjennom, som kan gjøre Oslo domkirke til en av Norges best besøkte turiststeder, selv om bygningen - selv i nasjonal målestokk - er av minimal interesse både historisk og arkitektonisk. Men en domkirke er en domkirke, og i det a-geografiske turistlandskap spiller nettopp byens hovedkirke alltid en viktig rolle.

DENNE MODELLEN som presses ned over byen på bekostning av dens egentlige liv, er også en modell som legger sterke føringer på hvordan en turist skal oppføre seg. Uansett personlig utgangspunkt skal den korrekte turist alltid være opptatt av stedets historie i sin turistifiserte versjon, og av stedets såkalte kulturelle egenart, det siste definert i en museal form som vanligvis er nokså fremmed for stedets egne innbyggere. I sin mest konsentrerte form møter man denne sterkt ideologiserte virkeligheten på all verdens flyplasser. Den perfekte turist skal følgelig også oppføre seg som om han eller hun aldri har forlatt lufthavnens sjelløse landskap av totalt intetsigende butikker og spisesteder. Den gode turist følger den henviste lysløypa mellom stedene i byen, som i størst mulig grad reflekterer Gardermoens sterile virkelighet. Han eller hun tar aldeles ikke banen til Tveitasenteret, nakenbader ikke på Langøyene, drikker ikke øl på Grønlands brune puber og danser ikke rundt med innvandrere og etnofile nordmenn på Las Palmeras.

DET ER FØLGELIG ingen levende hovedstad som presenteres i Oslo Promotions offisielle materiell. Det er en ikke-eksisterende og samtidig allestedsnærværende by. En atopi og en pantopi. Det er turistenes og de forretningsreisendes klisjélandskap, full av den typen opplevelser som nettopp hører den definerte turistopplevelse til. De norske turistmyndighetenes presentasjon av hovedstaden er ikke basert på at de reisende representerer et uendelig mangfold, men på et minste felles multiplum. Turisten blir presentert for et ufarlig knippe av aktiviteter mer eller mindre identiske med hva han eller hun kan oppleve i København, San Francisco eller Singapore, ispedd litt nedstøvet skikultur og et par moderne troll som utgjør alibiet for den norske hovedstadens egenart. Slik sett blir Oslo et rent hvitt, borgerlig, heterofilt plastlandskap med mindre forbindelse til virkeligheten enn Disneyland. For i motsetning til Oslo utøver faktisk Disneys Magic Kingdom den kontrollen av landskapet som brosjyrene gir uttrykk for.

DE NORSKE turistmyndighetenes Oslo er ingen nøytral presentasjon, men en sterkt normativ omdefinisjon av hovedstaden. En definisjon som på ingen måter syntes problematisert. I stedet reflekterer den kun et dødt speilbilde av det tradisjonelle turistfenomenet «vesteuropeisk hovedstad». Med en mytisk gjennomsnittsturisme som mal har de norske turistmyndighetene konstruert en ny og annen virkelighet ingen av Oslos innbyggere bor i. Et levende Oslo fortjener bedre.

  • Artikkelforfatteren er stipendiat i religionshistorie, serieredaktør for Pax Labyrint, norsk redaktør i Chaos: Dansk-norsk tidsskrift for religionshistoriske studier, og medredaktør i dîn: Tidsskrift for religion og kultur.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer