SKJEBNEKAMP: Ansvaret på Neymars spede skuldre er enormt foran kveldens åttendedelsfinale mellom Brasil og Chile.  REUTERS/Ueslei Marcelino
SKJEBNEKAMP: Ansvaret på Neymars spede skuldre er enormt foran kveldens åttendedelsfinale mellom Brasil og Chile. REUTERS/Ueslei MarcelinoVis mer

Det vakre spillet

Hvis Brasil taper i kveld kan landet komme til å eksplodere i sosial uro.

Meninger

I dag møtes Brasil og Chile i åttendedelsfinalen i VM. Det er tredje gangen det skjer. I 1998 og 2010 møttes lagene også, med enkle seire for Brasil. Alt annet enn seier for Brasil i dag vil være en sensasjon. Hvis Brasil taper vil sjokknederlaget i finalen i 1950 bli til et ingenting i sammenlikning.

Men Felipe Scolari har en voldsom respekt for dagens Chile. Og David har mistet mye av sin ærbødighet for Goliat. Sannsynligvis avgjøres matchen av duellen mellom de to Barça-spillerne Neymar og Alexis Sanches, ettersom begge lagene er ekstremt avhengige av sine verdensstjerner.  

Det blir en uhyre spennende kamp. Men vil vi få se «jogo bonito», da, det vakre spillet? Vi har bare sett glimt av det fra Brasil i år. Chile derimot har servert «jogo bonoito» i bøtter og spann, og skulle det utrolige skje, at Chile seirer, får vi kanskje stave det på spanskt vis i år "juego bonito".  

Den «typiske brasilianske spillestilen» har en helt spesiell historie. Lenge var det nemlig fotball i Brasil en sport for hvite. 

Brasil avskaffet slaveriet i 1888 og året etter ble landet republikk. De befridde slavene forlot kaffeplantasjene og ble dratt mot de store byene, landet ble åpnet for utenlandsk kapital og immigranter fra alle verdens hjørner ble dratt til Brasil. Tyskere, portugisere, italienere, men framfor alt engelskmenn, kom til å spille en viktig rolle.   

Selv om makten over økonomien lå hos de hjemlige kaffebaronene, var det engelskmennene som gjennom lån og investeringer ble avgjørende for utviklingen av industrialismen, og det var blant disse engelskmennene, i Sao Paulo og Rio, at fotballen ble introdusert i Brasil. Den ble født som en slags bedriftsfotball mellom engelskeide selskaper og når det skulle spilles kamp vaiet den engelske fanen ved siden av banen. Det var som med hestepolo og cricket, en eksklusiv sysselsetting bare for vite.  

Etter hvert som fotballen utviklet seg begynte man også å plukke inn lokale spillere i lagene, men det var bare snakk om folk fra den vite, brasilianske eliten. Fotballen ble stadig mer populær, den ble chic, og de fine damene i Rios sosietet begynte å trekkes til kampene. Roing, som fram til da hadde vært den store sporten i den brasilianske overklassen, fikk plutselig konkurranse. Roerne betraktet seg som en slags maskulinitetens hærførere og så ned på fotballspillerne, disse feminiserte fjottene som løp etter en ball. Roingens, som cricketens, sosiale rolle var å ekskludere — fotballens kom til å bli den motsatte, å føre mennesker sammen over rase- og klassegrenser.  

Men det tok tid. Rasismen var sterk og når svarte spillere til slutt ble sluppet inn i lagene hendte det at de smurte seg inn med mel i ansiktet for å se så hvite ut som mulig.

Eller for å si det med den brasilianske sosiologen Mauricio Murad: «Fotballen var både rasistisk og elitistisk fra den ble introdusert i Brasil i 1894, det var som om den skapte en vold rundt seg allerede fra begynnelsen da man forbød de svarte og fattige å ta del i spillet.» 

Murad mener det var nettopp dette som bidro til å skape den typiske brasilianske spillestilen, det som senere kom til å kalles o jogo bonito. «Når man begynte å spille fotball hos oss var det strengt forbudt for de svarte å takle, felle eller spille hardt mot de hvite motstanderne. Hvis slikt inntraff hadde de andre spillerne, og til og med politiet, lov til å slå den skyldige. De hvite ble bare, i verste fall, sendt av banen. Denne reduksjonen av det fysiske rommet på banen tvang de svarte til å spille med større smidighet og dyktighet, for å unngå fysisk kontakt og skape yter. Dribblingen er jo ikke annet enn nettopp dette, å skape et rom der det ikke finnes noe.»

O jogo bonito har fortsatt en viktig plass i brasilianske hjerter, og den landslagstreneren som helt vender ryggen til sambafotballen får alltid sportsjournalistene og folket mot seg. Den kjente brasilianske sosiologen Gilbert Freyre beskrev den brasilianske spillestilen på følgende vis: «Den brasilianske mestisen, fra Bahia eller Rio, spiller en fotball som ikke lenger er den apollinske britiske fotballen, men mer som en dionysisk dans ... den brasilianske fotballen har frigjort seg fra den velordnede britiske originalen og forvandlet seg til en dans full av overraskelser og dionysiske variasjoner.»

Fotballen spredte seg som en løpeild på gater og torg. De fattige spilte med fotballer laget av sammenrullede sokker og på 1910-tallet slo den første store, ikke-hvite spilleren gjennom,  Arthur Friedenreich, sønnen til en tysk forretningsmann og dennes svarte hushjelp. Friedenreich kom alltid sist ut på banen, til publikums store jubel. Rett før hadde han stått og presset sitt krøllete hår på plass med et håndklede i omkledningsrommet, alt for å se så hvit ut som mulig. Han gjorde seg kjent for sin fine teknikk og sin fabelaktige målteft og det finnes dem som hevder at han under sin karriere scoret flere mål enn Pelé (som scoret 1281 mål på 1363 kramper).  

POLITISK URO:Brasils presiden Dilma Rousseff, (til venstre), og tidligere president Luiz Inacio Lula da Silva på det brasilianske Arbeiderpartiets konvent forrige lørdag. Den politiske stabiliteten i landet kan bli rystet dersom Brasil skulle ryke ut av VM i kveld. AP Photo/Eraldo Peres
POLITISK URO:Brasils presiden Dilma Rousseff, (til venstre), og tidligere president Luiz Inacio Lula da Silva på det brasilianske Arbeiderpartiets konvent forrige lørdag. Den politiske stabiliteten i landet kan bli rystet dersom Brasil skulle ryke ut av VM i kveld. AP Photo/Eraldo Peres Vis mer

Når fotballen ble profesjonalisert i 1933 raste alle skrankene rundt den. Plutselig var det svarte spillere som var de store. Den myteomspunne spissen Leonidas da Silva, Den svarte diamanten, og den elegante bekken Domingos da Guia, for eksempel. Med de svarte spillerenes framganger fulgte en økende interesse for afrikansk kultur og religion. De hvite spillerne ble afrikanisert og i visse klubber begynte man å praktisere ulike former for voodoo før kampene. Kristne symboler ble blandet med afrikanske på typisk brasiliansk, synkretistisk vis: det ble offret kyllinger før kampene, frosker ble begravet i straffeområdet og kors ble malt bak målene.

Fornektelsen av de svarte og deres kultur ble på få år vendt om til en utbredt tilegnelse av svart kultur og svarte ritualer. Man gned hendene inn med urter, helte vann på skoene før kamper og i omkledningsrommene tenkte man lys og begynte å lage "ringen",  holdt om hverandre og ba sammen og i noen lag utpekte man til og med en Pai de Santo, en farshelgen, en spiller i laget som var ansvarlig for det rituelle.  

I Sør-Amerika dominerte likevel Uruguay og Argentina innen fotballen helt inn på 1940-tallet og i begge landene ble det brasilianske landslaget avskydd fordi de tillot svarte spillere på laget. Den brasilianske troen på blanding var for provoserende for nabolandene. Saker og ting skulle komme til å endre seg, og to spillere symboliserer denne utviklingen mer enn noen andre andre. Den ene, Edson Arantes do Nascimento, kalt Pelé, var svart og ble med tiden verdens beste fotballspiller. Den andre, Manuel dos Santos, kom fra en familie av såkalte cafuzos, mestiser mellom indianere og svarte. Han ble født i byen Pau Grande utenfor Rio 1933 og fikk tidlig tilnavn Garrincha. Hvis Pelé er den beste av alle brasilianske spillere gjennom tidene er Garrincha den mest elskede. Han fikk sitt kallenavn etter en liten fugl som synger fint men er umulig å ha i fangeskap. Garrincha gikk alltid sine egne veier, alene i skogen eller på fotballbanen.  

Pelé, Garrincha & Co vant VM i Sverige i 1958 og bidro til å skape en selvbevissthet og en nasjonal stolthet for det brasilianske folket.

Brasil befant seg på den tiden i en «modernitetens rus» og presidentens parola var «50 år på 5 år!» Brasil skulle bevege seg inn i den moderne verden med stormskritt, via rask industrialisering og satsing på storbyene. Byggingen av den nye hovedstaden Brasilia, innviet i 1960, ble symbolet for denne satsningen, men VM-gullet i Sverige i 1958 og i Chile i 1962 kan også sees som kronen på verket på utviklingen fra slaveri til modernitet. Landet vokste så det knakte og optimismen var påtakelig, men den ble bryskt brutt av militærkuppet i 1964.  

I årene under militært styre ble opposisisjonen hardt rammet. Folk «forsvant», ble myrdet eller tvunget i eksil. Selv om diktaturet ikke var like hardt som i Chile eller Argentina, utgjør den et mørkt kapittel i det moderne Brasils historie. Et nytt VM-gull, 1970 i Mexico - med det kanskje beste fotballaget som noensinne har eksistert, det brasilianske landslaget med Pelé på toppen av sin karriere — fungerte som et slags opium for folket under diktaturet. Det var ikke før slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet at den folkelige motstanden vokste og til slutt, i 1984, tvang generalene vekk fra makten.

To av de viktigste politiske figurene i dagens Brasil, Luis Inácio Lula da Silva, kalt Lula, og Dilma Rousseff er dypt preget av diktaturet. Lula slo gjennom som viktig streikeleder i Sao Paulo, satt fengslet en tid og var med og startet PT (Partido do Trabalhadores, [Arbeiderpartiet]) som senere brakte ham til presidentembetet. Rouseff var med i en ekstrem venstregruppe, ble pågrepet og torturert, men leder nå sitt land som dets første kvinnelige president. Deres sosiale reformer beregnes å ha løftet 50 millioner brasilianere ut av fattigdommen og inn i et middelklasseliv — en forandring av episke dimensjoner.  

Den moderne brasilianske fotballhistorien kan studeres som en pendelbevegelse mellom (over)tro på egne tradisjoner og tilegnelse av europeisk tenkning. Da Pelé trakk seg tilbake etter VM-gullet i 1970 hadde brasilianerne intet svar på den hollandske totalfotballen som kom til å dominere fotballen utover 70tallet. Med jogo bonito forførte man omverdenen på 80-tallet, men resultatmessig mislyktes det — framfor alt i Spania i 1982, men også i Mexico i 1986. Kursen ble lagt om og under VM i Italia i 1990 og i USA i 1994 var det vakre spillet borte, erstattet av gjennomtenkt defensiv og smart kontringsfotball. Det førse til VM-gull i USA, men den nye generasjonen, bortsett fra Romário, ble aldri ordentlig omfavnet av folket.  

Med framkomsten av nye storstjerner på slutten av 1990-tallet, sånne som Ronaldo, Rivaldo, Roberto Carlos og, ikke minst, Ronaldinho, begynte brasilianerne å drømme om den vakre fotballen igjen. Men noe jogo bonito av klassisk merke ble det aldri, og de siste mesterskapene har vært dominert av et kompakt europeisk hegemoni. Og i VM på hjemmebane er det ikke sambafotballen vi får se fra det brasilianske landslaget, til irritasjon og frustrasjon for mange kommentatorer og for vanlige brasilianere.  

Utenfor gressmatta finnes det også stor uro. De sosiale forandringene har ført til en større politisk bevissthet hos den nye middelklassen som reformene har skapt. Det var ungdommer fra dette sjiktet som gikk ut på gatene og tok en hel verden på senga med sine protester under prøve-VM i 2013, og som tvang Dilma Rousseff å skjerpe lovgivningen mot korrupsjon. Løftet om at de nye VM-arenaene skulle finansieres privat, men så ble bygget med offentlige midler til en kostnad av 80 milliarder kroner, hjalp til med å utløse protestene. Folk føler seg også provosert over FIFAs herrefolkfakter overfor brasilianserne, et FIFA som forventes å tjene milliarder på VM uten å legge fra seg noe videre til et folk som daglig kjemper med dårlig samferdsel, skoler, og helsevesen.

Dessuten er mange brasilianere ekskludert fra arrangementene på grunn av høye billettpriser. Romário, som aktivt støttet protestene, sitter nå for tiden i parlamentet for Brasils sosialistparti, og har blant annet krevd at FIFA skal legge igjen 10 prosent (ca 12 milliarder kroner) av sin forventede profitt til ungdomsfotballen og handikapidretten i Brasil.  

I 1970 kunne militæret sitte trygt ved makten med hjelp av VM-gullet i Mexico. Ryker Brasil ut i kveld er det en del del som tyder på at landet kan komme til å eksplodere sosialt. Ansvaret på Neymars spede skuldre er enormt og skulle han, sammen med sine lagkamerater, lykkes med det mange tror og forventer seg er det mange politifolk og korrupte politikere som kommer til å dra et lettelsens sukk.      

DEMONSTRASJONER:  Protestene under VM har ikke vært så voldsomme som fryktet, men det kan endre seg dersom VM blir mislykket for landslaget. AP Photo/Silvia Izquierdo
DEMONSTRASJONER: Protestene under VM har ikke vært så voldsomme som fryktet, men det kan endre seg dersom VM blir mislykket for landslaget. AP Photo/Silvia Izquierdo Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook