|||• Les intervju med Jón Kalman Stefánsson her.

ANMELDELSE:  «Ordene våre er rådville redningsmannskaper med ødelagte kart og fuglesang i stedet for kompass. Rådville og riktig ville, men de skal likevel redde verden, redde sluknede liv, redde deg, og også oss, får vi håpe.»

Skriver Stefánsson i en roman som nettopp er vill og rådvill fuglesang som muligens kan redde sluknede liv. Om da ord kan redde verden. I denne boka, lagt til en islandsk fiskerlandsby for hundre år siden, er det en som dør av ordet. Det er Bardur. Han er så fortapt i Miltons «Det tapte paradis», at han glemmer skinnkjortelen da de skal ut på fiske. Det blir hans død, da de overraskes av snøstorm.

Melville og Hemingway Første delen av boka handler om stormen. Det er så godt at det bare er å ramse opp klassikere som «Moby Dick», «Den gamle mannen og havet» og «Haiene»: Men her er verken hvalen, sverdfisken eller haien bildet på den onde selv. Det er torsken som «svømmer hele sitt liv med kjeften på vid gap, så grådig at den overgår alt, bortsett fra mennesket, naturligvis».

Det er sjelden å lese en moderne roman som er så skrellet til skinnet. I en nydelig oversettelse, og lagt til en tid der menneskelivet var eksistensielt renere enn i dag.