POPULÆR: Jón Kalman Stefánsson er en bejublet islandsk forfatter. Foto : Bjørn Langsem/DAGBLADET.
POPULÆR: Jón Kalman Stefánsson er en bejublet islandsk forfatter. Foto : Bjørn Langsem/DAGBLADET.Vis mer

«Det vakreste jeg har lest på mange år»

Himmelsk poesi om helvete på jord.

|||• Les intervju med Jón Kalman Stefánsson her.

ANMELDELSE:  «Ordene våre er rådville redningsmannskaper med ødelagte kart og fuglesang i stedet for kompass. Rådville og riktig ville, men de skal likevel redde verden, redde sluknede liv, redde deg, og også oss, får vi håpe.»

«Det vakreste jeg har lest på mange år»

Skriver Stefánsson i en roman som nettopp er vill og rådvill fuglesang som muligens kan redde sluknede liv. Om da ord kan redde verden. I denne boka, lagt til en islandsk fiskerlandsby for hundre år siden, er det en som dør av ordet. Det er Bardur. Han er så fortapt i Miltons «Det tapte paradis», at han glemmer skinnkjortelen da de skal ut på fiske. Det blir hans død, da de overraskes av snøstorm.

Melville og Hemingway
Første delen av boka handler om stormen. Det er så godt at det bare er å ramse opp klassikere som «Moby Dick», «Den gamle mannen og havet» og «Haiene»: Men her er verken hvalen, sverdfisken eller haien bildet på den onde selv. Det er torsken som «svømmer hele sitt liv med kjeften på vid gap, så grådig at den overgår alt, bortsett fra mennesket, naturligvis».

Det er sjelden å lese en moderne roman som er så skrellet til skinnet. I en nydelig oversettelse, og lagt til en tid der menneskelivet var eksistensielt renere enn i dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her vist gjennom et nydelig bilde: De seks fiskerne i den lille båten, der kun det tynne skroget skiller dem fra døden. Det frådende havet som rommer alle de druknede som «venter på at gud skal dra dem opp, fiske dem opp med stjernehåven sin, la dem vandre rundt på tørre føtter i himmelrike».

Arkaisk vakkert I annen del av boka skal Gutten, Bardurs beste venn, levere tilbake «Det tapte paradis» til den blinde skipperen som har samlet bøker hele livet. Gutten kommer til Plassen, og havner hos en ung rik enke i et hus som huser skjebner som likner Lagerlöfs kavalerer i «Gösta Berlings saga». Her sveiper vi innom en rekke andre menneskeskjebner, i en roman om kjærlighet og ordet og smerten og døden. Rått, usivilisert, arkaisk vakkert, som om Stefánsson skriver fra bunnen av mennesket.

Dette er den vakreste boka jeg har lest på mange år. Det nærmeste jeg kan komme en samtidslitterær assosiasjon er Torgny Lindgrens trilogi «Humlehonning», «Hakkepølsa» og «Dorès Bibel».

Av mangel på presise superlativer lar jeg Stefánsson anmelde sin egen bok: «Noen dikt tar oss med dit ingen ord kan nå, ingen tanke, de tar deg med til selve kjernen, livet stanser opp et øyeblikk og blir vakkert, det blir gjennomskinnelig av savn og lykke».