FERDIG: Noomi Rapace (bildet) er så godt som ferdig med Pål Sletaunes nye dramathriller «Babycall». Foto: Gjermund Jappée / Dagbladet
FERDIG: Noomi Rapace (bildet) er så godt som ferdig med Pål Sletaunes nye dramathriller «Babycall». Foto: Gjermund Jappée / DagbladetVis mer

- Det vakreste, vanskeligste og verste som finnes

Noomi Rapace (30) om morsrollen.

||| CANNES (Dagbladet):

Noen ganger, som for eksempel når man snakker med Noomi Rapace en stekhet 17. mai i Cannes, innser man at det svenske språket rett og slett har noen fasetter som det norske ikke har.

Som for eksempel når man skal sette ord på hvordan livet forandrer seg når man blir forelder.

- Man kan inte lengre gegga rundt i sitt eget skit, velger hun å formulere det.

Hvordan kan man vel si noe sånt på norsk?

- Å få barn er det største som har hendt meg, men også det mest utfordrende. Å være mor er det vakreste, vanskeligste og verste som finnes. Du innser at du må slutte å være banal. Du kan ikke tulle lengre, utdyper hun.

Flykter fra eks-mannen

For det er forelder hun spiller i Pål Sletaunes «Babycall». Alenemor. På flukt fra eks-mannen.

Ettersom hun selv har en seks år gammel sønn, var det umulig for henne ikke å trekke egne erfaringer inn i rollen.

- Påls manus føles utrolig personlig, som om han blottlegger hele hjertet sitt. Min eneste måte å håndtere dette på er å bidra med mitt liv på en veldig konkret måte. Med minner om være nærme sitt eget barn. Å kjenne lukten når man ligger inntil hverandre.

Aldri mer Salander

«Babycall» er nå så godt som ferdig innspilt, og kommer på kino neste år.

Regissør Sletaune kaller en rødmende Rapace «en av Europas beste skuespillerinner» og «sjokkerende bra».

- De første ukene på settet tenkte jeg, «shit, hun er så intens». Ikke sur, men utrolig konsentrert. Hun stiller skyhøye krav til seg selv, og det smitter over på oss andre. Og jeg har aldri vært på en innspilling før der så mange i staben er blitt følelsesmessig berørt under et opptak, sier han.

Rapace, som har innrømmet at hun ble vanskelig å leve med da hun så til de grader gikk inn i glansrollen som Lisbeth Salander i Stieg Larsson-filmene, sier da også at hun har et konstant bekreftelsesbehov.

Noe ingen andre enn henne kan fylle, og som hele tiden jager henne videre.

- Jeg tenker alltid at denne gangen skal jeg være proff. Holde meg rolig og harmonisk, og ikke la galskapen ta overhånd. Men jo lenger inn i arbeidet jeg kommer, jo mer slutter jeg å innse at jeg er blitt forandret, og jeg blir impulsiv, skjør og emosjonell.

Og for dem som måtte lure: Hun er ikke interessert i å gjenta Salander-rollen i de amerikanske Stieg Larsson-filmene, som man nå jakter på skuespillere til.

- Nei, det er jeg ikke interessert i.

- Du har fått nok?

 - Ja. Jeg har gjort det. Det er ingen grunn til å gjøre det igjen.