GLØDER FOR DEN GAMMEL LITTERATUR: -  Det kommer inn en følelse av at vi, som mennesker, er formbare, at vi skaper oss selv, sier Stephen Greenblatt. Denne uken mottok han Holberg-prisen på Universitetet i Bergen.
GLØDER FOR DEN GAMMEL LITTERATUR: - Det kommer inn en følelse av at vi, som mennesker, er formbare, at vi skaper oss selv, sier Stephen Greenblatt. Denne uken mottok han Holberg-prisen på Universitetet i Bergen. Vis mer

- Det vanlige livet er så merkelig

Stephen Greenblatt kjenner igjen det rare i seg selv i gamle bøker.

- Bare det å leve er så rikt og rart og rørende og forstyrrende, sier litteraturforskeren Stephen Greenblatt.

Det er noe av dette han finner igjen i verkene til William Shakespeare. I sin Shakespeare-biografi «Will in the World» skriver Greenblatt om hvordan Shakespeare ofte gjør skikkelsene sine mer irrasjonelle når han skriver sine versjoner av historier som allerede finnes.

- På en måte er det galskap, sier Greenblatt.

- Underlig moderne
- Shakespeare går så nær kanten. Men på den måten finner vi igjen vårt eget, vanlige liv, hvor merkelig det er, og hvordan det sjelden passer inn i enkle forklaringer. Shakespeare var genial i at han utelot de enkle forklaringene.

Greenblatt er i Norge for å motta årets Holbergpris. Til vanlig er han litteraturprofessor ved Harvard, og har gjennom 40 år skrevet en rekke innflytelsesrike bøker. Mange av dem tar utgangspunkt i renessansen.

- Det er noe gjenkjennelig og underlig moderne ved renessansen, sier Greenblatt.

- Det kommer inn en følelse av at du, som menneske, er fleksibel, formbar, at du skaper deg selv og reflekterer over hvem du er.

Moren var redd
I 2012 ble Greenblatts bok «The Swerve» en bestselger, og vant Pulitzerprisen og The National Book Award. Der forteller Greenblatt historien om hvordan et glemt dikt av den romerske dikteren Lucrets ble oppdaget i begynnelsen av renessansen, og bidro til å forandre måten man tenkte om verden; til å skyve oppmerksomheten gradvis vekk fra det religiøse og over på hva som ville være et godt liv mens man enda levde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjennom Lucrets’ dikt kommer den epikureiske filosofien tilbake, der døden er mindre relevant og søken etter glede før døden betraktes som et verdig mål i seg selv.

Greenblatt husket godt da han leste Lucrets første gang.

- Jeg satt hjemme hos foreldrene mine, i det som hadde vært soverommet mitt mens jeg fremdeles bodde hjemme, med en paperback, og leste og ble helt oppglødd, sier han.

- Jeg ble grepet av den litt barnslige følelsen som har vært med meg i flere tiår, og tenkte «herregud, tenkt at de visste dette på den tiden, at de tenkte slik da». Jeg var sjokkert over at det i det hele tatt er mulig.

Han tror diktet kan ha gjort inntrykk på grunn av barndommen hans, som var dominert av frykten for døden.

- Moren min var livredd for å dø, sier han.

- Hun led mye, og drev oss alle til vanvidd fordi hun bar på så mye angst. Å lese Lucrets var som å få luft, få en fluktrute, fra noe klaustrofobisk.

- Godt å lese
Å ta innover seg denne filosofien, mener Greenblatt, betyr ikke at frykten for døden blir borte.

- Det er ikke slik at jeg går rundt med en avklart aksept for at jeg skal dø. Jeg er redd, som alle andre. Men det var så godt å lese noen som på en dypt reflektert måte tegnet en annen måte å leve på, der døden ikke hang over livet som en mørk sky.

Litteraturen i verden
Som litteraturteoretiker har Greenblatt stått for det han har kalt en «kulturell poetikk», en retning som legger vekt på hvordan litteratur springer ut av epoken og miljøet den blir til i, og hvordan tendenser, ideer og observasjoner fra bestemte tider og steder driver ut og inn av kunsten.

- Jeg gjorde motstand mot ideen om at alt avhenger av en bestemt, ensom person, sier han.

- Jeg var opptatt av kraften som finnes i alle, hvordan det som oppstår i grupper av mennesker blir organisert og artikulert. Shakespeare lånte historiene sine fra andre, og fant ut hvordan han kunne gjøre dem bedre. Men de er strengt tatt ikke hans.

Han medgir at slike tanker kan undervurdere individets rolle.

- Men jeg ville kjempe mot ideen om kunstneren som en guddommelig figur som skaper noe ut av ingenting. Ingenting kommer av ingenting. Det springer alltid ut av noe.