Det vanskelige naboskapet

Norge og NATOs krisehåndtering i Afghanistan risikerer å mislykkes om de allierte ikke håndterer avgjørende utfordringer knyttet til Afghanistans naboskap, altså den regionale konteksten.

Innsatsen for å skape fred og stabilitet internt i Afghanistan er ekstra vanskelig på grunn av den konfliktfylte og problematiske regionen landet befinner seg i. Det er særlig tre forhold i den regionale konteksten som kompliserer Afghanistans stabiliseringsprosess: Først og fremst gjelder dette utviklingen i Pakistan, og forholdene i de pakistanske grenseområdene, en problemstilling som allerede er belyst i den norske debatten. Konflikten mellom USA og Iran over Irans atomprogram er et annet hinder for Afghanistans regionale integrasjon. Stillingskrigen mellom Iran og USA over Irans atomprogram utgjør et problem i forholdet mellom Iran og Afghanistan. Iran fortsetter å være en viktig støttespiller for den vestligstøttede regjeringen til Hamid Karzai. Likevel begynner Iran i møte med amerikansk press å demonstrere sin evne til å destabilisere Afghanistan og avspore USAs Afghanistan-kampanje, som en måte å styrke sin egen posisjon i forhold til USA. For Afghanistan er dermed spenningene mellom USA og Iran svært problematiske.

Det tredje forholdet er mindre kjent, men ikke desto mindre viktig for å lykkes med den internasjonale operasjonen i Afghanistan: Det gjelder Russland og Kinas forhold til Afghanistan og mangelen på involvering av disse to viktige regionale maktene i Afghanistans gjenoppbygging. Norge og NATO bør bli bevisst på hvordan Russland og Kina kan bringes på bane som konstruktive partnere for Afghanistans gjenoppbygging. For å bidra til dette, er det særlig ett forhold Norge bør vurdere å ta initiativ til å bøte på i NATO.

Russland og Kina er begge viktige stormakter i Afghanistans nabolag. De forholder seg imidlertid mer eller mindre passive til den internasjonale innsatsen i Afghanistan. Vestlige makter har ikke prioritert å etablere en konstruktiv dialog om Afghanistan med Russland og Kina. På lang sikt er dette problematisk siden samhandling og støtte fra disse viktige landene kunne vært viktige bidrag for Afghanistans regionale integrering. For å kunne si noe om hvordan Norge kan bidra til å involvere dem i den viktige stabiliseringen av Afghanistan, er det nødvendig å se på bakenforliggende årsaker til deres passivitet.

Det er et stort problem for den internasjonale operasjonen i Afghanistan at det som er ment å være en humanitær intervensjon med fokus på krisehåndtering og stabilisering og fredsbygging, blir oppfattet som noe helt annet i Moskva og Beijing. Russisk og kinesisk politisk ledelse opererer med en oppfatning av stormaktspolitikk som et nullsumspill, hvor den innflytelse et land vinner, er et tap for andre og summen av tap og gevinst er konstant. I tråd med dette blir operasjonen i Afghanistan ikke nødvendigvis oppfattet som hjelp til Afghanistan, men heller som en bevisst strategi for å skaffe fotfeste og dominans for Vesten i regionen og dermed minske russisk og kinesisk innflytelse.

NATOs baser i Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan er i denne sammenhengen spesielt uheldige. Disse basene ligger nærme russisk og kinesisk territorium og blir derfor oppfattet som en potensiell sikkerhetstrussel av de to landene. Russland og Kina gikk opprinnelig med på disse utstasjoneringene på betingelse av at de skulle være midlertidige. Men basene har nå vært der i mer enn seks år og det er en økende bekymring i Russland og Kina for at de skal bli permanente.

En nedbygging av baser og utstasjoneringer i Sentral-Asia ville være et konstruktivt første skritt i retning av å etablere en dialog med Kina og Russland om Afghanistan. Norge bør oppfordre sine NATO-allierte til å revurdere stasjoneringsstrategiene i Sentral-Asia. Den strategiske og militære verdien av basene i Sentral-Asia må veies opp mot de betydelige diplomatiske og politiske tapene de representerer. En mer konstruktiv dialog med Russland og Kina vil bedre premissene for afghansk stabilisering betraktelig: Handel, transport, økonomiske investeringer, narkotikabekjempelse og sikkerhetstiltak vil fungere bedre med en mer helhjertet russisk og kinesisk støtte.

Norges bidrag til den internasjonale operasjonen i Afghanistan er altså del av et større bilde hvor geopolitiske spørsmål dominerer. Vestlige makter bør trappe opp innsatsen for dialog, kompromiss og aktiv tillitsbygging i regionen, og mellom Iran og verdenssamfunnet. Hvis man kan klare å minske geopolitiske spenninger og engasjere viktige aktører som Russland og Kina, vil det øke sjansen for at Afghanistan-intervensjonen kan lykkes. På den måten trygges Afghanistans stabiliseringsprosess og sjansene minsker for at det vestlige engasjementet blir misforstått som geopolitisk storspill.