SLUTT: Nå er gatekrigen til den danske forfatteren Yahya Hassan slutt, i hvert fall for denne gang. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
SLUTT: Nå er gatekrigen til den danske forfatteren Yahya Hassan slutt, i hvert fall for denne gang. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Det var bare et spørsmål om tid før krasjet kom

Noe drastisk måtte skje. Siden den tjue år gamle dikteren startet sin gatekamp i februar, har Yahya Hassan tilsynelatende levd i hundre kilometer i timen. Hva nå?

Meninger

Etter litt over en måned nådde Yahya Hassans gatekamp sitt klimaks, da fem skudd falt i bettongghettoen han vokste opp i, og en 17-åring ble streifet én gang på låret, og truffet én gang i foten. Episoden som ble fanget på film av offeret selv, endte natt til mandag i Yahya Hassans arrestasjon, der han skal sitte i fire uker mens han venter på rettssaken, siktet for grov vold og ulovlig våpenbesittelse. Med en strafferamme på seks år.

Les også: Yahya Hassan og det danske kongeriket.

Da den danske dikteren reiste seg og gikk fra et direktesendt tv-intervju, ikledd skuddsikker vest og svart hettegenser, etter blant annet å ha sagt at det ender galt for gjengmedlemmer som sijkanerer ham og at han har kontakter i begge ender av kongeriket, ble det starten på en krigserklæring mot de ekstreme muslimene, som er etter ham for hans negative ytringer om islam og muslimske underklassemiljøer i Danmark. Det utviklet seg til en voldelig og vill reise med daglig dokumentasjon på facebook-profilen hans.

Samtidig med at seerne av Yahya Hassans facebook-show økte, nå med over 120.000 faste følgere, gjorde seriøsiteten i hans krigføring det samme. Det første virkelige høydepunktet som stadfestet alvoret, kom 12. mars, omkring en uke før arrestasjonen, da Yahya Hassan, i sin angivelige flukt til beins fra tre menn med ISIS-sabler, ble påkjørt i seksti kilometer i timen, og ble liggende fastklemt under en varebil. Man skulle tro en hendelse av dette omfanget, som blant annet resulterte i et brukket kragebein og et brukket håndledd, ville sette en demper på hans gatekrig, få ham til å falle til ro, kanskje til og med ligge lavt på facebook en stund. Men allerede dagen etter poster Yahya Hassan et bilde av seg selv på Facebook-profilen sin, med et smil om munnen, i hvite sykehusklær, der høyre arm er gipset hengende inntil kroppen i en slynge, mens venstre arm er holdt opp over hodet med knyttet neve. Den udødelige. Klar for kamp.

Når Yahya Hassan nå får konsekvensen av handlingene sine i form av varetektsfengsling, skjønner man for alvor at han opererte i den virkelige verden. Fordi det framstod som om deler av Facebook-showet var iscenesettelse, og deler av det var virkelighet, opplevdes det som om skillene ble visket ut, og hele fortellingen foregikk i en form for fiktiv facebookverden. Hvor mange av de påståtte drapsforsøkene var egentlig reele? Hvor mye av det var egentlig forfølgelse av gjengmedlemmer og politi, og hvor mange av konfliktene oppsøkte han av fri vilje for å kunne dokumentere det på facebook? Etter hvert som gatekampen utviklet seg, fikk man inntrykk av at han ikke lenger ropte ulv om de som var etter ham, men at Yahya ble ulven, og at han ropte varsko om seg selv.

Og så skjedde det altså. Skuddene falt, og plutselig ble det alvor også i den virkelige virkelighet. Han hadde ikke lenger muligheten til å iscenesette det ved selv å fortelle historien på Facebook-profilen sin. Nå var det bare politiet og mediene som kunne melde det; Den tjue år gamle dikteren Yahya Hassan, arrestert, for å skyte en syttenåring. Som Lars Bukhdal, anmelder i weekendavisen og redaktør i Hvedekorn, skriver på bloggen sin; «En RIGTIG digter sidder i RIGTIGT fængsel i RIGTIGE Danmark». 

Nå som virkeligheten har truffet både Yahya Hassan og resten av oss som har fulgt med på det ville Facebook-showet, kan man begynne å reflektere over den ekstremt turbulente og mediedekte perioden i dikterens liv. I følge ham selv var dette en kamp for ytringsfriheten. Han skulle gjøre seg ferdig med de ekstreme muslimene som har vært etter ham siden diktsamlingen slapp, på grunn av det han har ytret, så han kunne vende tilbake til dikter- og politikerkarrieren. I utgangspunktet var det ikke tvil om at det var en kamp for ytringsfrihet. Bare en måned etter diktsamlingen slapp i 2013, ble Yahya Hassan overfalt av en tidligere dømt terrorist på hovedbanegåren, som ropte at han var en vandtro og fortjente å dø. Det har skjedd en del siden den gang. Hvor går grensen for når man kan kalle det et forsvar for ytringsfriheten? Og hvis det faktisk var en ytringsfrihetens kamp han kjempet, hvor var da stemmene fra ytringsfrihetsforkjemperne som burde støttet ham gjennom denne perioden? 

«Spørsmålet er, i hvilken forstand han kjemper for ytringsfrihet. Når han sier ting som er farlige å si, bidrar han til ytringsmangfoldighet, men det er ikke det samme som å kjempe for ytringsfrihet», sier den danske filosofen Nikolaj Nottelmann om saken til Politiken. 

En kommentar på et bilde av Yahya Hassan fra hans Facebookprofil, der det renner blod fra nesen, ned over munnen og haken hans, kan kanskje være en grei oppsummering av Yahyas bruk av ytringsfriheten sin den siste tiden; «Ytringsfriheten skal benyttes, ikke utnyttes, for da får man dessverre dette resultatet. Jeg støtter ikke vold i noe henseende, men i dette landet finnes det dessverre fjols som ikke kan se gjennom fingrene med disse verbale aggresjoner som Yahya kommer med».
 
Facebook-innlegg 18. mars: «I kan bare komme og likvidere mig, hvis i kan. Jeg har ventet siden oktober 2013... For hver dag jeg er i live, har mine fjender lidt et nederlag».

Det har lenge blitt snakket om at Yahya Hassan er i ubalanse, at han trenger hjelp, at han er i hasjpsykose. Og det er absolutt ikke noe man kan utelukke på bakgrunn av hans handlinger og framtoning den siste tiden. Men samtidig må man ikke glemme hvor han kommer fra, som noen danske kommentatorer har tatt til orde for; han har jo rent faktisk vært kriminell siden han var tretten år. Han har en bakgrunn der han ble tvangshentet fra familien sin, gjorde innbrudd og ble satt på en særlig sikret institusjon før han fylte femten. Den samme bakgrunnen som er innholdet i de tekstene som gjorde at vi i det hele tatt begynte å snakke om ham. To og et halvt år etter diktsamlingen kom, som gjorde at hele kultur- og politikerdanmark løftet ham opp i skyene, er det nærmest helt stille fra alle kulturpersonlighetene som tidligere støttet ham og tok ham til seg, ingen tar ham i forsvar, nok i frykt for å støtte opp om volden.

Men kan det i bunn og grunn bare være en annen del av den samme mangfoldige Yahya Hassan vi nå ser, som vi for et år siden så i dress på TV-debatter, holde diktopplesninger og politiske appeller? Som journalisten Adam Holm, som flere ganger har intervjuet Yahya Hassan, sa til Ekstra Bladet i etterkant av arrestasjonen; 

«Han er en ?bad boy? og har hele tiden selv sagt at diktene kun er en del av ham, at han også er noe annet. Han har en fornuftig side, en tenksom, en lyttende. Han er som et skrivebord med mange skuffer. Man har gangsteren, den kloke, den følsomme, den politiske og akkurat nå, er det den det står vold på, som er trukket ut», mener Adam Holm.

Det er klart at det har vært et tydelig skifte i Yahya Hassans væremåte den siste tiden. Han har gått fra å snakke ned om de voldelige, kriminelle ekstremistene, til å begynne å snakke som dem og handle som dem. Han har flere ganger blitt anklaget for ikke å være bedre enn de han kjemper mot av seere i kommentarfeltene. Det er i hvert fall ikke noen tvil om at Yahya Hassan elsker å provosere. Men verdisynene som ligger til grunn i Danmark gjør at han av de fleste blir sett på som en form for antihelt. Hadde han vært fra et annet land, med en annen voldskultur, kunne han sannsynligvis blitt hyllet for dette oppgjøret. Hvis det er riktig at han har begått den handlingen han er siktet for, må det selvfølgelig fordømmes. Men blir det ikke samtidig dobbeltmoralsk å fordømme hele personen Yahya Hassan på bakgrunn av noe han gjør, når man et halvt år tidligere hyllet den samme personen, vel vitende om hva han hadde gjort?  

I rettssalen, der Yahya Hassan møtte opp sammen med moren, i svarte joggeklær og svarte badesandaler, var han i følge danske medier den første som reiste seg da dommeren kom inn i salen. Han vet hvordan dette foregår. Det er ikke første gang. Men hva kommer fram etter mediene må forlate rettssalen og dørene lukkes? Hvordan ender det med at Yahya Hassan skyter en angivelig ubevæpnet 17-åring i foten mens han blir filmet av ham? Yahya Hassan selv, nekter seg skyldig i siktelsen. 

Adnan Abou Staiti eier et pizzeria rundt 50 meter fra der hendelsen utspilte seg. Han sto og lagde mat til Yahya Hassan da han hørte rop utenfor. Når han kommer ut og nærmer seg de to involverte, ser han til sin overraskelse at Yahya har en liten pistol i venstre hånd — hånden som ikke er i slynge, mens syttenåringen står og filmer ham med mobilen sin, og ber ham om å skyte. Yahya roper gjentatte ganger til syttenåringen at han skal kaste telefonen fra seg, før han til slutt peker pistolen i lårhøyde og skyter fem ganger ned mot føttene hans. Med en gang skuddene er avfyrt, går de to i følge Adnan Staiti, hver sin vei.

«Til å begynne med gikk han(Yahya), så begynte han å løpe. Jeg hørte moren hans rope på ham ut av vinduet». 

Dette forteller Adnan Staiti til gateavisa MetroXpress dagen etter hendelsen. Samme dag forteller syttenåringen, Tolunay Yildiz, til både Ekstra Bladet og TV2 at han ikke har noen tilknytning til Yahya Hassan, og at Yahya helt tilfeldig kom bort til ham og skjøt ham. Nærmere undersøkelser viser derimot at de to har kranglet i kommentarfeltet på Yahyas facebook-profil bare noen dager i forveien. To dager før skyteepisoden var Yahya Hassan, med brukket krageben og arm i gips, i håndgemeng med en gjeng yngre gutter i det samme området. Dette har han også lagt en video ut av på facebook-profilen sin. I tittelen på videoen har han skrevet; «Fra gårsdagens fight med gipsarm og brækket kraveben. 10 små mod to store». 

Det viser seg senere at Yahya Hassan brakk nesen i slagsmålet. Syttenåringen, Tolunay Yildiz, påstår selv han ikke var tilstede under denne slosskampen. Da Tolunay la ut videoen han filmet av skyteepisoden på sin Facebook-profil samme kveld, kommenterte Yahya Hassan; «Hvis jeg ville drepe deg, hadde du vært død, men det vil jeg ikke, jeg vil helst bare være i fred. Vær glad for det. Slå ikke folk, ta det som en advarsel uansett hvem som skjøt deg din lille tyvknægt. Og hils alle dem som står bak dere fra meg». 

Helt tilfeldig var det i hvert fall ikke at Yahya Hassan endte opp med å skyte akkurat ham i foten. Men hva forventet han egentlig selv ville bli utfallet etter skyteepisoden? Han visste at syttenåringen filmet ham, pizzeria-eier Adnan Staiti som utmerket godt vet hvem Yahya er, står rett ved og er vitne til det hele, og i følge ham var det til og med moren til Yahya Hassan som ringte politiet. Det er nesten så man skulle tro han ville bli fengslet. At han bare gikk og ventet på noe som kunne avslutte den gatekampen han hadde startet(som etterhånden hadde like høye seertall som en norsk TV-serie), så han endelig kunne få litt ro. Som om han trengte en storslått avslutning på prosjektet han hadde kastet seg ut i. 

Nå er gatekrigen hans slutt, i hvert fall for denne gang. Det er virkelig ikke godt å si hva han ville oppnå, man kan legge mange motivasjoner til grunn. Han hadde nesten ikke vært i media det siste halve året — var det et livsfarlig stunt som en del av kunsten hans, et forsøk på å bli snakket om igjen? Var han rett og slett bare drittlei av de fundamentalistiske ekstremist-tullingene som ville drepe ham? Eller var det mens han satt og skrev på sin andre diktsamling, den vanskelig toern — etter å ha blitt hyllet som en av Danmarks fremste diktere for sin første, der han la ut om hele livet sitt fram til diktsamlingen slapp — han innså at han måtte oppleve mer; mer vold, mer kriminalitet, for å i det hele tatt kunne skrive sin neste? Det blir mye spekulering, som med så mye annet når det har vært spørsmål om den unge dikteren den siste tiden. Det er vel bare å la framtiden vise hvilken retning han nå skal i. Først skal domstolen i Århus avgjøre en del av framtiden hans om noen uker, når de under rettssaken bestemmer om, og i så fall hvor lenge, han skal sitte i fengsel. 

Gyldendal har ikke vist noe tegn til å ta avstand fra Yahya, planen er fortsatt at det kommer en diktsamling fra den eksentriske dikteren til høsten. Da forsvarsadvokaten kom ut fra rettsbygningen den 21.mars, dagen etter skytingen fant sted, og fortalte at Yahya var blitt varetektsfengslet i fire uker, hadde hun en beskjed fra Yahya Hassan til offentligheten: Han har det bra, og han skriver på sin kommende bok.