UFORBEREDT: At vi plutselig skulle sitte der med en Hitler i vår midte, var ikke lovverket vårt forberedt på, skriver forfatter Anne B. Ragde (bildet).
Foto: Lars Eivind Bones
UFORBEREDT: At vi plutselig skulle sitte der med en Hitler i vår midte, var ikke lovverket vårt forberedt på, skriver forfatter Anne B. Ragde (bildet). Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Det var én mot alle. Nå er det endelig alle mot én.

Forfatter Anne B. Ragde skriver om hvordan terroristen har forandret Norge.

Nå begynner det. Nå begynner det vi har ventet på siden en varm julidag i fjor. Oppgjørets time. En slags forløsning. Closure..?

Antagelig vil mange bli skuffet, for dette vil ikke handle om følelser. Dette er jus. I jussen er det rom for planlegging og motiv, handlingsmønstre, konsekvenser og straffeutmåling. Det handler om lover og paragrafer vi, i vårt demokrati, i fellesskap har blitt enige om, og hvor vi trodde vi tok høyde for alle eventualiteter. At vi plutselig skulle sitte der med en Hitler i vår midte, var ikke lovverket vårt forberedt på. Norske enmannskriger pleier vanligvis å ende med et enkelt overlagt drap, ikke massakrer.

For hvordan håndtere en krigserklæring? Hvordan håndtere at en borger av landet erklærer sitt eget land krig? At en liten tufs av en taper som verken greide å skaffe seg utdannelse eller jobb eller greide å dra damer (uten å shoppe dem på nettet), samtidig skulle overkomme å planlegge og gjennomføre slike uhyrligheter han nå står anklaget for? At en fyr som knapt nok var skikket for telefonsalg skulle kunne oppvise evner til logistikk på militærfaglig nivå?

Vi ønsker ham straffet, men vil vi greie det? Mange tenker på straff som hevn, men det er ikke rom for hevn i norske rettssaler. Vi kan betrakte selve straffen som hevn, hvis vi har behov for å smake på nettopp den tilfredsstillelsen. Men fyren trives åpenbart bak lås og slå. Han pusser på det kvalme kantskjegget sitt, han studerer på selvforherligende vis kroppen sin i speilet, han gleder seg til å entre scenen foran pårørende og rettsvesen. Hvis vi først skal tenke langs hevnens forlokkende baner, kan vi heller fryde oss over at han ikke får komme usensurert direkte på lufta i 5 dager. Det var nok et lite tilbakeslag for et overdimensjonert ego.

Denne rettsaken vil forandre oss i større grad enn hva handlingene hans i fjor gjorde. For det er nå vi skal få vite alt i detalj. Frem til nå har vi fått ofrenes historie, og vi har lidd med dem, kjent på empatien, stått last og brast med dem, grått med dem. Saken har vært full av ofre, de døde og de gjenlevende. Vi har løftet roser og omfavnet fremmede, vi har ristet maskene av oss og opptrådt som medmennesker sammen. Slik sett har det minnet litt om en ulykke, slik store ulykker forener oss i samtale og fellesopplevelse, i lunsjpausen, foran nyhetssendingene, i hviskende prat i senga før søvnen, hvor vi som ikke er direkte berørt kjenner på en dyp lettelse over at det ikke gjaldt direkte oss selv. Og vi som har levd noen år har bivånet store ulykker, Alexander Kielland, Vassdalen, Scandinavian Star, tsunamien, grusomme bilulykker.

Frem til nå har vi vært forent i dette, i sjokket og sorgen. Kun i små glimt har vi fått innsikt i mannen bak. For ikke mange har lest manifestet hans. Og selv om alle hadde gjort det, ville vi likevel ikke helt forstått, at dette var en villet handling.

En ulykke rammer oss. Denne massakren er blitt påført oss.

En villet handling. Av en mann som med forsett og overlegg avliver våre ungdommer, den ene etter den andre, på grunn av deres politiske iver. Å få vite hvordan han selv forklarer dette i rettsalen, vil forandre oss. Forandre oss alle. Så til de grader at flere bør vurdere å skjerme seg selv mot det. De som vil fortsette å tro at mennesket er godt, at drap begås i affekt og følges av anger.

Gjennom Lippestad har han allerede formidlet at han ville ha gjort det samme en gang til. Og det er så uendelig fristende å hoppe inn på tørr grunn og avskrive ham som sinnsyk! Det ville ha vært slik en lettelse for mitt instinktive rasjonale å klistre den merkelappen på ham.

Sinnsyke er jo syke, og syke folk er det synd på. Dem skal vi hjelpe.

Men denne mannen er det ikke synd på, beklager. Og i løpet av denne rettsaken vil vi bli tvunget til å ta det innover oss. At slike som han fins, at det han gjorde faktisk ble utført med viten og vilje. Det vil utfordre og forandre oss som mennesker og nasjon på en dyptgripende måte.

Les også:
Jan Kjærstad: Det mangelfulle oppgjøret
Anne Holt: Vi lot oss ikke forandre
Hans Olav Lahlum: Slik taklet vi Breivik