BLANDET MIXTAPE: «Moulin Rogue!»-regissør Baz Luhrmanns nye Netflix-serie er en ujevn affære, men på sitt beste noe av det mest sprudlende og filmatiske som har vært på skjermen på lenge, mener Dagbladets anmelder. FOTO: Netflix
BLANDET MIXTAPE: «Moulin Rogue!»-regissør Baz Luhrmanns nye Netflix-serie er en ujevn affære, men på sitt beste noe av det mest sprudlende og filmatiske som har vært på skjermen på lenge, mener Dagbladets anmelder. FOTO: NetflixVis mer

Det var en gang et hiphop-eventyr

«The Get Down» er en moderne skapelsesberetning om disco'ens endetid og hiphop'ens tilblivelse.

ANMELDELSE: «The Get Down» har hatt en kaotisk produksjonshistorie, et budsjett ute av kontroll, og en av Hollywoods mest krevende og særegne filmskapere bak spakene. Den er Netflix' hittil dyreste – budsjettet på 120 millioner dollar tilsvarer en hel sesong av «Kampen om Tungtvannet«» samt en liten norsk spillefilm per episode – og leveringen har blitt så forsinket at strømmetjenesten har sett seg nødt til å dele første sesong i to (de første seks episodene slippes nå, de neste kommer til våren).

The Get Down

5 1 6
Fredag 12. august
Beskrivelse:

Påkostet Netflix-serie fra disco- og hiphop-miljøene i New York på slutten av 70-tallet.

Kanal:

Netflix

Se alle anmeldelser

Det er kanskje ikke så rart at serien både ser helt fantastisk ut, og til tider er en salig røre.

Luhrmanns linse

«The Get Down» er satt til sommeren 1977, og handler om hiphop'ens fødsel fortalt gjennom øynene til en gjeng unge, drømmende puertorikanere og afroamerikanere i Bronx.

Men forventer du en skittenrealistisk, historisk korrekt skildring av en ny musikkforms tilblivelse vil du nok bli skuffet. Dette er tross alt filtrert gjennom «Moulin Rogue!»-regissør Baz Luhrmanns linse, og den har aldri vært spesielt opptatt av virkeligheten.

Hip hop'ens skapelsesberetning

Dette er snarere en mytologiserende skapelsesberetning om disco'ens endetid og den nye verdenen av hiphop som vokste frem. Bronx er omgjort til et eventyrland og gatene en gjengstyrt krigssone, nattklubbeiere er onde småkonger, graffiti-kunstnere er superhelter, vakre prinsesser holdes i jerngrep av sine strenge fedre, tapre riddere har bratte læringskurver for å vinne tronen som hiphop-prins, og historiske skikkelser og ekte hendelser antar mytiske proporsjoner: hetebølgen, bystrømbruddet og plyndringen den sommeren blir en bydelsapokalypse, og hiphop-pionéren Grandmaster Flash er en Obi-Wan Kenobi-aktig vismann.

Mixtape

Serien er en mixtape av ulike sjangre og formgrep fra tiden den skildrer, men fremstår aldri som kalkulert pastisj eller tarantino'sk se-hvor-mange-filmer-jeg-har-sett-referansebonanza. Vi spretter lekent fra blaxploitation og 70-tallssåpe i gangster- og melodramascenene til kung fu-film i hiphop-duellene, alltid i øyeblikkets og emosjonenes tjeneste.

Grunnleggende uironisk

Luhrmann er grunnleggende uironisk i kitschen sin, og er lite interessert i hverken den grumsete moralen eller den dyptpløyende psykologiseringen vi er vant til i moderne tv. Onde tunger vil sikkert kalle ham banal, og «The Get Down» for en gentrifisert, hvit, hiphop-musikal (det er synging her, men det er ikke en musikal, altså). Har du Luhrmann i vrangstrupen fra før er det sikkert like greit å holde seg unna.

Hyperkinetisk og fargesprakende

Men for oss andre er det en fryd å lene seg tilbake og la seg føre fra scene til eksplosive scene av Luhrmanns energi og intuitive, dansende klipperytme. Serien er hyperkinetisk og fargesprakende, assosiativ og impresjonistisk. Første episode oser Baz fra hver eneste, bristende søm. Det går en ubrutt linje fra «Strictly Ballroom» til de blodbrusende disco-og breakdanceduellene, fra «Moulin Rogue!» til de storøyde drømmerne og intense følelsene, og fra Shakespeares verseføtter i moderne kontekst i «Romeo + Juliet» til de ungdommelige rappernes rytmiske rim og replikkutvekslinger.

Kvalitetssprik

Utfordringen med å forene produksjonsmetodene til tv med en film-auteur kommer tydelig frem i episodenes kvalitetssprik. Der den Luhrmann-regisserte førsteepisoden er noe av det mest sprudlende og filmatiske jeg har sett på tv på lenge, har de to neste episodene andre regissører, og er merkbart dvaskere. Og da blir man oppmerksom på at noen av historielinjene her egentlig ikke har så mye å by på. Det er ikke bare bare å kopiere formen til en som Luhrmann, og når formen er innholdet i så stor grad som her, er resultatet nødt til å bli ujevnt.

Anmeldelsen er basert på seriens tre første episoder.