Det var en gang

SLIK BEGYNNER alle eventyr og slik begynte danskenes eventyrlige H.C. Andersen-feiring. som nådde sitt foreløpige høydepunkt på selve 200- års dagen den 2 april. Historien om H.C. Andersen er et eventyr, som våre danske naboer ønsker å fortelle til hele verden akkurat nå.

«Once upon a time ...,» kan vi lese i alle ledende internasjonale magasiner og aviser.

Vi hører og vi ser fordi eventyrene er en del av vår barndom, kanskje det første vi leste og helt sikkert den første dramatiske fortellingen vi lyttet til. Nettopp fordi vi ble betatt og herlig skremt, forteller vi også våre barn om Den standhaftige tinnsoldat, Prinsessen på erten, Piken med fyrstikkene og Den stygge andungen.

Det var en gang lørdag 2. april. Vi var invitert til tidenes bursdagsfest sammen med 36 000 gjester i Idrettsparken i København med direkte TV-sending til hele Europa. Svenskene la om sitt TV-program og laget en H.C. Andersen-kveld. Norden sa ja takk, men Norge sa nei. «Vi må vurdere showet og se om vi vil sende det senere,» svarte de i NRK. Ja vel, svarte vi, men er det ikke andre interessante H.C. Andersen-tilbud på markedet som kunne markere dagen? Blant annet to nye dramatiseringer av dikterens liv? Og kunne ikke TV-kanalen i det minste få en kunstner til å lese et eventyr da, eller muligens hente opp en av Per Aabels flotte TV-forestillinger? Kanskje var det en halvtime ledig i NRK 2?

Samtlige fire norske TV-kanaler syntes ikke H.C. Andersen-jubileet var verd sendetiden på lørdagskvelden. Norske TV-seere fikk det de er vant med, og kunne fritt velge mellom «Klassefesten», «God kveld Norge!», «Big Brother» og «Konebytte», for å ramse opp norskproduserte programmer i de forskjellige kanalene. Ble ikke programdirektørene lest for da de var små, og har de aldri lest et eventyr for egne eller andres barn? De visste at det var bursdag, men tok oss ikke med. Det synes jeg er dårlig gjort og det er ubegripelig at den felles arv som H.C. Andersen vitterlig er - også i Norge, ikke tvinger fram en annen prioritering.

HVA ER I ferd med å skje med oss? Prioriteringer i TV-kanaler er ikke annet enn reflekser fra samfunnet rundt oss. Vi er midt inne i en kulturforvitring, som vi kan merke på sjel og sinn og som kan sees med det blotte øye.

For hvilken uke har det ikke vært! Fra Munch-museet ble det vist fram malerier på TV der vi alle kunne se at mesterens kunstverk ikke blir tatt vare på. Kanskje ikke noen bombe etter tyveriskandalen, men nå gjaldt det maling som tydelig flasset av Edvard Munchs bilder, uten at museet kunne gjøre noe med det av mangel på penger. Verden bokstavelig talt skriker opp når noe skjer med Munchs bilder, og nyhetene kommer på førstesider i internasjonal presse.

Kanskje ikke den beste reklame for «kulturnasjonen».

En morgen våknet vi til krangel i radioen mellom Trond Giske og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland. Saken gjaldt økt støtte til kultur. Arbeiderpartiet ville kjempe for at én prosent av statsbudsjettet skulle gå til kultur - innen 10 år!

Nei, det er helt urealistisk, svarte kulturministeren og ramset opp en hel rekke argumenter mot forslaget. Slik finansministeren og Fremskrittspartiet ofte gjør.

Det var den samme uken da oljeprisene steg til nye rekorder og ga Norge 400 millioner i uventede inntekter - hver dag. Riktignok må vi betale for det med bensinpriser opp mot 11 kroner literen, men det skulle vi da ha råd til når vi tjener så vanvittig mye på råvaren?

FOR KORT TID siden ble jeg invitert til Georgia av kulturministeren i landet. Han ville snakke om hvordan de kunne bruke TV i markedsføring av landet og eksponere noe av sin rike kultur for Europa. Jeg ble tatt med til operaen i Tbilisi, og fikk se «Aida» i det flotte teatret fra 1870, men nå skulle teatret stenges i noen måneder fordi scenen skulle bygges om. Deretter gikk turen til en imponerende og vakker katedral, som ble åpnet for litt over ett år siden. (Hvor ellers i verden bygges det katedraler for tiden?) Jeg fikk se bilder av en 2000 år gammel landsby, som nå skulle restaureres og gjøres tilgjengelig for besøkende. Listen over kulturbevarende tiltak var lang og imponerende. Det var ikke veiene, boligblokkene og stabiliteten i strømforsyningen. Derfor kunne jeg ikke unngå å stille spørsmålet om prioriteringer. På svaret fra kulturministeren kunne jeg forstå at det handler om reflekser. Kulturreflekser dypt forankret i genene til hele folket. Prioriteringene er så selvfølgelig at de ikke forstår at jeg stiller spørsmålet. Trolig er det derfor den ledende kommersielle TV-kanalen sender innholdsrike kulturprogrammer på beste sendetid og public service TV-kanalen har et lovverk som regulerer programtilbudet. For en kulturforkjemper fra det nyrike Norge, er det som å komme til en annen verden. Vi har råd til en langt høyere levestandard og til å kunne foreta de samme prioriteringene, men vi har ikke kulturen i oss.

Derfor mangler vi også refleksene. 100 år er ingen alder på en nasjon, og derfor står vi fremdeles og vakler. Usikre, og med en nyvunnet arroganse som nyrike gjerne eksponerer når det bare er endeløs rikdom å støtte seg til.

DET VAR EN gang en dikter som gjorde og fremdeles gjør Norge kjent over hele verden. For mange den mest betydelige nordmann som noen gang har levd. Neste år er det 100 år siden han døde.

«Det går tregt,» sier NHO-sjef Finn Bergesen jr. Han har stilt seg i spissen for finansieringsutvalget for Ibsen-året. Mens danskene bruker 300 millioner på sitt H.C. Andersen-jubileum, har vi foreløpig bare 36 millioner fra staten til rådighet for 2006. Det er under 10 % av den uventede merinntekt staten hadde pr. dag i forrige uke. «Det er puslete,» sier NHO-sjefen, som registrerer at tunge, solide medlemsbedrifter som Statoil, Hydro, Telenor og Orkla ikke stiller opp. Puslete er kanskje et dekkende ord på vår holdning til kultur i Norge? Blant ledende politikere og næringslivsledere, som er i posisjon til å endre på dette inntrykket, ser jeg få som står fram, og har kultur som fanesak. Og med en kulturminister, som sier nei hele tiden og ikke kjemper, med taburetten som innsats, så blir det hele, ja, puslete.

FØR IBSEN-ÅRET er det valg. Kan september 2005 bli et vendepunkt? Kan «solidaritet» også få et kulturpolitisk innhold og ikke ende som et urealistisk eventyr?