BONDEDRAMA: - Senterpartiet er mer som Game of Thrones enn House of Cards, de har premiere samme dag, og hvis du leser dramaet med Game of Thrones-briller, blir det tydelig hvem som er i ferd med å rykke opp til makta i Senterpartiet, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Senterungdommens 2012-kalender, og viser nestlederkandidat Ola Borten Moe med frue. Foto: Cathrine Dokken.
BONDEDRAMA: - Senterpartiet er mer som Game of Thrones enn House of Cards, de har premiere samme dag, og hvis du leser dramaet med Game of Thrones-briller, blir det tydelig hvem som er i ferd med å rykke opp til makta i Senterpartiet, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Senterungdommens 2012-kalender, og viser nestlederkandidat Ola Borten Moe med frue. Foto: Cathrine Dokken.Vis mer

«Det var et skille mellom nord og sør...»

Hva kan Game of Thrones lære oss om nestlederstriden i Senterpartiet?

Meninger

Journalister og kommentatorer er fra seg av lykke over kjeklingen i Senterpartiet. Det blir bare bedre og bedre. Ting tas i stadig større grad for åpen scene, og når noen figurer trekker seg tilbake, dukker det opp nye spennende folk med interessante bakgrunnshistorier og ny og overraskende kunnskap som setter gamle episoder i nytt lys.

Det er ikke rart at at det jobbes knallhardt for å trekke paralleller til tv.

Senterpartiet er akkurat som House of Cards, bare med mer silosaft og fjøs, humres det. Ho ho ho. Hi hi hi. Dette korthuset er laget av medlemskortene i Bondelaget og Småbrukarlaget. Oi, her kommer HAN! Og der kommer HUN! Denne episoden blir knallbra!

Men det rimer dårlig. Jeg har forståelse for at mange tydeligvis slukte hele sesong to av amerikanske House of Cards i løpet av én helg og siden har lett desperat etter noe å fylle tomrommet med, men Senterpartiet ligner ikke på House of Cards i det hele tatt.

House of Cards er en serie om én politiker, mer eller mindre, apparatet rundt ham, og litt maktkamp internt i familie og forbund.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Det er mulig noen kan se for seg Lars Peder Brekk avlive en hund med bare hendene mens rådgiveren hans varsler familien om at hunden var påkjørt. Og Kevin Spacey er visstnok en habil danser, og det samme skal være tilfelle med Trygve Slagsvold Vedum. Jeg har ikke sett hele amerikanske House of Cards og må ta forbehold om at jeg ikke vet om Frank Underwood og kona blir veldig opptatt av ostetoll mot slutten av sesong to, men med det forbeholdet tatt, begynner det raskt å bli veldig søkt å lete etter paralleller mellom HoC og Sp.

Særlig når det finnes en annen serie som er så passende at det hele ligger oppe i dagen som olje i gamle Texas. Jeg snakker selvfølgelig om Game of Thrones, som til og med har sesongpremiere i Norge samme dag som Senterpartiet har sitt ekstraordinære årsmøte.

Game of Thrones har et vidtfavnende persongalleri og dekker livet til en lang rekke aspirerende småkonger og -dronninger og fotfolket rundt dem. Intrigene florerer, og upålitelige allianser eksploderer i furorer av ryggdolking og forræderi når fornærmelser som har ligget ulmende i flere tiår omsider bobler tilbake til overflaten.

Det er HER parallellene står i kø.

Trenger jeg egentlig å skrive mer?

Nei. Men likevel. La oss si at jeg har rett. La oss si at maktkampen i Senterpartiet er mer som Game of Thrones enn House of Cards, at det ikke er historien om én politiker, men om mange, og at hvem som helst når som helst kan komme seilende opp og overta rampelyset gjennom et velplassert taktisk grep. I så fall vet jeg hvordan nestlederstriden i Senterpartiet kommer til å ende. Ren manuslogikk tilsier følgende framgang:

Det er selvsagt ingen som påstår at Ola Borten Moes støttespillere satte fyr på Lærdal, eller at det at det kort tid etter begynte å brenne i Trøndelag kan ha noe med et hevntokt fra Sogn og Fjordane å gjøre.

Men hvis jeg hadde vært manusforfatter i Senterpartiet, var det i den retningen jeg ville gått. Dramaet i Senterpartiet har altfor mye opera over seg til å kastes bort på en knusktørr House of Cards-pastisj.

Ikke minst fordi det striden nå virkelig trenger, er en vending som er så overraskende at selv de mest blaserte Senterparti-tilskuerne får hakeslepp.

Og jeg vet nøyaktig hva den vendingen bør være.

Previously on Senterpartiet:

Det originale onde blodet i Senterpartiet smittet over fra Bondepartiet. Det var et skille mellom en representant for den tradisjonelle landbruks- og bygdelinja i partiet og en representant som ville ta partiet i en mer urban, mer «moderne» retning, en retning som skulle fri til flere velgere enn de som tradisjonelt var forbundet med partiet. Det var med andre ord en gnisning av en sort som burde være velkjent også for de som først nylig begynte å følge med på partiet.

Det var et skille mellom nord og sør.

Det var et skille mellom Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag. I Nord-Trøndelag satt Jon Leirfall, høvdingen fra Hegra. Han var tradisjonens mann, trakk linjene til Bondepartiet som et parti for de landeiende bøndene og motsatte seg en del av moderniseringen (merk at jeg forenkler her, i tilfelle det ikke var klart allerede er ikke denne teksten ment som en historiefaglig utlegning av fakta om Senterpartiet). I Sør-Trøndelag satt Per Borten, som fikk gjennomslag. Bondepartiet ble Senterpartiet, og Borten ble partileder.

Leirfall ble aldri partileder. Heller aldri statsråd, aldri noe mer enn leder i Stortingets landbrukskomité. På grunn av Borten. Borten fikk all makt. Leirfall fikk tiden til å gå ved å skrive bøker med Borten-parodier, trave rundt i korridorene på Stortinget og fyre av one-liners fra talerstolen. Hegra, kommunen han var ordfører for, ble tvangssammenslått med Stjørdal kommune kort tid etter at han fikk ordførerkjedet.

Nå er det selvsagt ingen som påstår at det var Per Borten som tvangssammenslo Hegra med Stjørdal. Men at Leirfall og Borten ikke likte hverandre, var viden kjent. At Leirfall ønsket seg mer makt, og at han aldri fikk det mens Borten satt ved makta, er også et faktum.

Og her ligger vendingen.

Nord-Trøndelag framstår i mediedekningen av Senterparti-nestledervalget som Ola Borten Moes ivrigste støttespillere. De framstår nesten ivrigere enn OBMs eget fylkeslag Sør-Trøndelag. Det finnes dokumenterbart sørtrøndere som ikke er på Team Borten. I teorien kunne man også fremstilt at Ola Borten Moe ikke stilte til gjenvalg som at han var usikker på støtten i eget fylkeslag og/eller blant velgerne i eget fylke (det er mange andre forklaringsmodeller som er minst like sannsynlige, men igjen, dette er TV og la oss se bort fra dem). Men i Nord-Trøndelag, der virker støtten grunnsolid, fra øyene ytterst i Namsenfjorden til øverst i Overhalla til storgårdene på Innherred og til trondheimsforstedene i Stjørdal står troppene tilsynelatende i kø for å marsjere sørover og støtte Trøndelags sønn i kampen om pallplassering i Sp-ledelsesvalget.

Men la oss se på frampeikene.

Frampeik 1: Hvis Ola Borten Moe fra Sør-Trøndelag taper avstemmingen om 1. nestleder, framgår det av valgkomiteens innstillinger at plasteret på såret til Trønder-Sp blir at Tomas Iver Hallem, leder i Nord-Trøndelag Senterparti (som for øvrig kommer fra Verdal, men dessverre ikke fra den kanten av Verdal som heter Trones), kommer inn i sentralstyret. I tillegg blir det helt umulig å komme utenom at Marit Arnstad, stortingsrepresentant for Nord-Trøndelag Senterparti og the prince that was promised, overtar vervet som parlamentarisk leder.

Frampeik 2: Jon Leirfall var ordfører i Hegra, som ble innlemmet i Stjørdal. Hvem er ordfører i Stjørdal nå og forvalter av arven etter Leirfall? Ingen andre enn Ola Borten Moes fremste våpendrager Ivar Vigdenes.

Frampeik 3: Anne Beathe Tvinnereim og Ola Borten Moe har møttes til kampvotering før, i kampen om ledervervet i Senterungdommen i 2000. Da vant Tvinnereim med tre stemmer. En av de stemmene tilhørte (etter sigende) Ivar Vigdenes.

Konklusjon: På Senterpartiets ekstraordinære landsmøte kommer delegasjonen til Nord-Trøndelag Senterparti til å svikte Ola Borten Moe på spektakulært vis. Mens Trivelige Trøndelag spilles over lydanlegget, vil delegasjonen en etter en avgi sin stemme for Anne Beathe Tvinnereim. Nye nordtrøndere rykker inn i maktposisjoner i partiet, arven etter Borten kastes ut gjennom Månedøra, og fraværet av trøndere i ledelsestrioen åpner samtidig for at det ved neste korsvei nok en gang vil være på tide å ta inn en ordfører fra Nord-Trøndelag.

(Artikkelen er opprinnelig publisert på forfatterens blogg, «Skrivetrening», den representerer ikke Nationens redaksjonelle syn, og artikkelforfatteren har ikke skrevet i embets medfør.)