PULPULÆR MANN: Jarvis Cocker og Pulp har henta fram instrumentene sine etter en pause på ni år, og leverte en av de beste retrokonsertene på Øya noensinne. Foto: Sveinung U. Ystad, Dagbladet
PULPULÆR MANN: Jarvis Cocker og Pulp har henta fram instrumentene sine etter en pause på ni år, og leverte en av de beste retrokonsertene på Øya noensinne. Foto: Sveinung U. Ystad, DagbladetVis mer

Det var ganske hardcore med Pulp-disco i 2011

Mørk og morsom maktdemonstrasjon.

KONSERT: Det er en spesiell scene, eller et vendepunkt kan man si, i filmen «Jeg reiser alene».

Året er 1997, og hovedpersonen, musikkelitisten og Marcel Proust-fantasten Jarle Klepp havner, under en runde gjemsel i bursdagsselskapet til sin syv år gamle datter, i et skap sammen med barnemoren som han ikke har sett på åtte år. Hun er, etter Klepps standarder, dessverre kledd i ei Metallica-skjorte og jobber i tillegg i kassa på en dagligvarebutikk.

De begynner likevel å kline.

Noe som i Jarle Klepps filmunivers selvfølgelig akkompagneres av Pulps proletariatsex-hyllest «Common People» og tekststrofa «I wanna sleep with common people like you».

Et herlig ironisk låtvalg som, etter kveldens Pulp-konsert å dømme, står som et godt bilde på hvorfor brorparten av Øyafestivalens yngste ungdommer må ha blitt unnfanget natta etter at foreldrene deres var på Pulps første konsert i Norge høsten 1996.

Bare for å ta det mest opplagte først: For en mann og for en entertainer Jarvis Cocker er. Det er alltid befriende å møte på noen som fikser dette med småprating mellom låtene (hei, Morrissey; hei, Kanye West) slik at opplevelsen blir mer enn en konsert.

47-åringen siterte Ibsen, prøvde seg på norske fraser uten at det ble kleint og innleda nesten hver eneste låt med en eller annen tørrvittig betraktning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og så musikken, da. Etter å ha åpna så passende med «Do You Remember the First Time?», gikk det slag i slag: «Monday Morning», «Razzmatazz» og «Pencil Skirt».

«Something Changed» gikk det på mange måter troll i ord. For, ja, det er veldig mye som har endra seg siden bandet la instrumentene på pausehylla i 2002. De har rukket å bli satt mer pris på, brutt ut av britpopskyggene til Oasis og Blur og fremstår rett og slett som et større band.

En ekstra paranoid versjon av stalkerlåta «I Spy» ble visualisert med et spionkamera som ble kasta ned blant publikum, mens den mørke og majestetiske «This is Hardcore» framsto som en ren maktdemonstrasjon.

Og så «Common People», da. Komplett eufori.

Høydepunktet? Umulig å velge.

Det kan ha vært da en over gjennomsnittlig cocky Cocker gratulerte Mark Knofler med dagen, og lata som at de skulle kjøre en coverversjon av «Sultans of Swing», for så å sette i gang livefavoritten «Babies».

Eller så var det kanskje da Pulp-sjefen kasta skjorta og slipset, og danset i gang «Disco 2000» på en måte som beviste for hele Enga at det er han som har lært geek chic-kollega Erlend Øye å vrikke keitete på hoftene.

Det er vanskelig å tro at et band som i sin tid tilsynelatende virket såpass 90-tallsdefinert kan høres så sinnsykt relevant ut i 2011.

Enda vanskeligere er det å ta inn over seg at den mørke og glamorøse popen deres faktisk høres enda mørkere ut og er enda mer glamorøs etter en pause på ni år.

Etter fjorårets Pavement-oppvisning på samme scene var jeg hellig overbevist om at det var lenge til at Øya-publikummet skulle få bevitne en like stor retro-opplevelse og gjenforeningskonsert.

Så feil kan man ta.