EKSEMPELETS MAKT: Olav Selvaag (1912-2002) i 1988 foran Ekeberghuset, fordømt av bygningsmyndighetene, bejublet av folket og statsminister Gerhardsen. Foto  Bente Bjercke / Osloavisen  / SCANPIX .
EKSEMPELETS MAKT: Olav Selvaag (1912-2002) i 1988 foran Ekeberghuset, fordømt av bygningsmyndighetene, bejublet av folket og statsminister Gerhardsen. Foto Bente Bjercke / Osloavisen / SCANPIX .Vis mer

Det var lettere å bli folkehelt før i tida

Ny biografi om Olav Selvaag (1912-2002).

BIOGRAFI: Det meste var enklere i gamle dager, i åra etter krigen. For eksempel var det lettere å bli folkehelt. Skiløpere kom ut av de store skogene, la fra seg øksa og ble olympisk mester i kombinert. Olav Selvaag kom fra Lista, sto på sitt og frigjorde folket fra boligmangelen. Hadde du en god idé, kunne den settes ut i livet i et samfunn som utviklet seg i en rivende fart.
Men så var det ikke like enkelt, likevel. For det første var det mangel på det meste. Markedet var ennå ikke blitt supert. Kjøpmannen pakket inn det du ville ha, men i små, rasjonerte mengder. De færreste sto i bilkø, i stedet sto man i kø for å få tillatelse til å kjøpe bil. Og telefon. Og en rekke viktige matvarer. Men det fantes én kø som var verre enn dem alle: boligkøen. Dette var køen som syntes endeløs. Her sto man i årevis, mens livet gikk sin skjeve, trangbodde gang.
I Oslo var det i 1948 registrert 45000 bostedsløse, skriver Ulf Andenæs i «Folkets boligbygger. En biografi om Olav Selvaag». Mange bodde svært trangt, gjerne sammen med svigerforeldre eller andre slektninger. Hvis myndighetene vurderte det slik at man hadde et rom til overs, måtte man ha fremmede boende hos seg: 9000 rom var «tvangsmessig avstått» til bostedsløse. Visstnok ble det bygget boliger, men i altfor langsomt tempo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var lettere å bli folkehelt før i tida


Inn fra høyre kommer så frelseren fra Vanse, Olav Selvaag, en storkjeftet ingeniør og entreprenør. Han mener boligmangelen skyldes udugelighet og ufornuft. Alt styres av en bygningslov med foreldede metoder og krav, som ikke bare medfører sløsing med materialer og arbeidskraft, men i tillegg gir hus som er dårligere isolert enn hvis man bygger enklere. Med samme mengde materialer og arbeidskraft som det tok å bygge en OBOS-leilighet til 50 000 kroner, mente Selvaag at han kunne ferdigstille fire tilsvarende enheter til 13 000 kroner stykket.
Naturligvis møtte Selvaag skepsis fra mange hold. Han svarte med å tegne en tomannsbolig med to treroms leiligheter og hver sin hageflekk. Prisen skulle være 15 000 per enhet og kvaliteten skulle være mer en god nok, selv om bygningsloven ikke ble fulgt. «Ekeberghuset» ble bygget som en test, akkompagnert av folkelig begeistring og sterk motstand fra myndighetene.


Ulf Andenæs, mangeårig journalist i Aftenposten, åpner naturlig nok sin biografi med alt som skjedde rundt Ekeberghuset. Mange av Selvaags egenskaper kommer til syne - oppfinnsomhet, selvsikkerhet, sosialt sinnelag, sans for PR - personlighetstrekk som skal sette sitt tydelig preg på norsk etterkrigstid. Her hadde man å gjøre med en stabeis fra sørlandskysten som så ut til å trives i sterk motvind. Det ville være feil å si at hans velvære økte i takt med motstanden, for han ville nok vært mindre brennende engasjert og selvsikker hvis folk flest hadde stilt seg avvisende. I stedet var det den kompakte minoritet han måtte kjempe mot - boligmyndigheter, de lokale toppene i Arbeiderpartiet, arkitektene. Andenæs lager en lettlest og spennende fortelling om hvilke krefter som sto mot hverandre og viser hvordan vrangviljen mot Selvaag i utgangspunktet hadde sine forståelige årsaker. Man betraktet sørlendingen som en ivrig entreprenør som ville suge penger ut av vanlige arbeidsfolk. Det hjalp ikke at han var populær blant vanlige arbeidsfolk. Man hadde et system, man hadde boligsamvirker. Man visste hva som var god standard. Man hadde murermestere og andre håndverkere som visste hva de drev med. Man ville ikke at en innflyttet kapitalist skulle lure desperate boligsøkere og forsterke klasseskillene ved å bygge «tyskerbrakker».
Likevel hjalp det å ha fornuften og folket på sin side. Det skadet heller ikke at statsminister Gerhardsen tok seg en tur opp til Ekeberghuset og likte det han så. Han kunne ikke vite hvilke motiver Selvaag hadde, men han måtte få fart på boligbyggingen.


Ekeberghuset er en god historie, fra en «enklere» tid. Man bygde landet. Én mann hadde en visjon, han brukte eksempelets makt til å vise hvordan rasjonell boligbygging kunne fordele knappe goder mellom flere av innbyggerne. Andenæs fortsetter så med begynnelsen, barneår på Lista med to samfunnsengasjerte foreldre. Faren var fylkeslege og satt noen år på Stortinget for Venstre. Mye storfolk overnattet på embetsgården og Olav satt og hørte de voksne diskutere samfunnsspørsmål - helt til faren døde og familien måtte leve på mors enkepensjon. Legestudiet var for dyrt, så Olav ble ingeniør.
Biografen har hatt tilgang til Selvaags personlige arkiv og enorme mengder korrespondanse fra blant andre desperate bostedsløse og lykkelige boligeiere som vil takke ham. Andenæs lager en kollasj av stemmer som til sammen danner flere levende tidsbilder, ikke bare av årene rundt 1948, men flere tiår fram i tid. Teksten er velskrevet og lettfordøyelig. Andenæs gjør lite vesen av seg, bortsett fra en innledning der han beskriver hvordan det var å vokse opp på Bestum, der Selvaag bygde sine første «småhusblokker». Andenæs har nok tenkt, med rette, at dette er en livshistorie så dramatisk og full av begivenheter at den ikke trenger iøynefallende litterære virkemidler. Dramaet ligger i hva byggmester Selvaag utrettet i ei tid da man bygde landet. Fortellingen bygger seg selv. Forfatteren er en kokk, hans oppgave er å la de utmerkete råvarene komme til sin rett. 

FOLKEHELT IN SPE: Ingeniør Olav Selvaag ved skrivebordet på sitt kontor.  Foto:  NTB / Scanpix .
FOLKEHELT IN SPE: Ingeniør Olav Selvaag ved skrivebordet på sitt kontor. Foto: NTB / Scanpix . Vis mer


Andenæs understreker at han ikke har skrevet en bedriftshistorie, men en biografi over Selvaag, som ville fylt 100 år i desember. Likevel burde forlaget kostet på seg flere skisser og fargebilder av boliger og byggefelt, slik man gjorde i Oskar Hasselknippes «Olav Selvaag. Mannen med ideene» (1982) og Jon Skeies bedriftshistorie «Bolig for folk flest. Selvaagbygg 1920-1998». I stedet innledes mange av kapitlene med ganske like fotografier av Selvaag.
Selve fortellingen flyter lett, men det blir en del gjentakelser. Liksom Selvaag hele livet kommer tilbake til sine «mantra» og «prinsipper», gjentar Andenæs disse med små variasjoner. Dette gir teksten et noe omstendelig preg, men er også forståelig: Selvaag er oppfinnsom og tenker stort, men mange av prosjektene er variasjoner over hans kongstanke om at rasjonell tenkning vil fordele godene bedre og gi flere mennesker et godt liv.
Lover og forskrifter endres gradvis, i tråd med Selvaags nyvinninger, men motstanden minker ikke. Selvaag bygger Veitvet, den første drabantbyen i Groruddalen, men boligmyndighetene prøver å sabotere ved å gi en stor del av boligene til ressurssvake, samtidig som de spår at bydelen raskt vil forslummes. Deretter utvikler Selvaag terrasseblokka, først på Ullern, deretter på Vestli. Fortsatt hadde han folket på sin side, tusenvis av dem som lykkelige boligeiere. Det var først da han på 80-tallet foreslo å jevne bydeler som Homansbyen og Grünerløkka med jorda og erstatte slitne bygårder med terrasseblokker at han også fikk folket mot seg. Riktignok hadde man mye å takke Olav Selvaag for, men de færreste ønsket å utradere historiske bymiljøer, selv om «rugekassene» var aldri så trivelige og rasjonelle.

Mikael Godø skriver om film og arkitektur i Dagbladet. «Folkets boligbygger» lanseres torsdag 18. oktober.