FOR ET ÅR SIDA: Flere hundre menn og kvinner demonstrerte Stortinget for å markere sin avstand mot seksuell trakassering. Plakaten bak er rettet mot tdligere Unge Høyre leder Kristian Tonning Riise som er anklaget for seksuell trakassering. Ett år seinere ledet han årsmøte i det nye fylkeslaget Innlandet Høyre. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
FOR ET ÅR SIDA: Flere hundre menn og kvinner demonstrerte Stortinget for å markere sin avstand mot seksuell trakassering. Plakaten bak er rettet mot tdligere Unge Høyre leder Kristian Tonning Riise som er anklaget for seksuell trakassering. Ett år seinere ledet han årsmøte i det nye fylkeslaget Innlandet Høyre. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Det var visst ikke så viktig med metoo, likevel

Metoo-politikerne er raskt tilbake.

Kommentar

Det er ikke bare i Trøndelag Ap de har hastverk med å rehabilitere folk etter metoo. Kristian Tonning Riise (H) og Ulf Leirstein (Frp) ledet hvert sitt årsmøte i fylkeslaget.

Det må ha vært selsomt på Viken FrPs årsmøte da partileder Siv Jensen skulle innlede om organisasjonskultur og metoo. Ordstyrer på årsmøtet var Ulf Leirstein, en av politikerne som ifjor fikk en av de mest alvorlige metoo-varslene mot seg. Han sendte porno til FpU-ere og foreslo sex med en mindreårige gutt.

Det hindret ikke fylkeslaget i å gi ham klubba på årsmøtet.

Heller ikke i det nye fylkeslaget Innlandet Høyre er de så nøye på det. Der ble årsmøtet ledet av Kristian Tonning Riise som har flere grove varsler mot seg og blant annet er beskyldt for å ha hatt sex med en overstadig beruset Unge Høyre-jente som han hadde blitt satt til å passe på. Han er nektet å delta i nasjonale arrangementer, som for eksempel landsmøter, men lokallaget ga blanke i det krystallklare signalet fra partiledelsen om at Tonning Riise er i fryseboksen.

Begge fylkeslagene unnskylder seg med rent formalia. Det er stortingsrepresentantene som pleier å lede årsmøtene. Men det går jo an å bruke hue.

Jeg tror ingen av delene var en teknisk glipp. Det er enda to eksempler på at lokalpolitikere hegner om sine egne og setter lojalitet til sine egne menn høyere enn til varslerne og partiledelsen. Til syvende og sist er det uttrykk for at mange, selv helt i toppen av politikken, ikke har skjønt hva metoo handler om.

Det var kanskje naivt å tro at metoo skulle bli det vannskillet så mange toppolitikere snakket om i fjor. En grunn til at det ikke ble det var at flere sentrale politikere selv var rammet, ikke minst APs ærgjerrige nestleder Trond Giske, som slett ikke ville la varslingssakene mot ham ødelegge en politiske karriere.

Det samme har man vært vitne til i andre land. Ikke før har metoo felt mektige menn, har de begynt å jobbe for å komme tilbake. Det følger det samme mønstret; så tvil om varslerne, slå tvil om pressedekningen, nekt for alt som ikke kan dokumenteres i retten og kall metoo for nypuritanisme igangsatt av mannevonde feminister.

I USA fortviler demokrater over at partiet er så politisk korrekt at de sender folk på dør for mindre graverende forhold, mens republikanerne slår ring om sine. Enkelte demokrater spør hvorfor de skal ta all belastningen, mens motstanderne går fri. Til det siste er å si at det gjør republikanerne tross alt ikke. Og svaret blant flertallet av demokrater er fortsatt at; ja, det er synd å miste en kapasitet som Al Franken, men hvis vi mener noe med metoo må vi være prinsipielle og konsekvente.

Jeg nevner den amerikanske debatten, fordi den er gjenkjennelig her hjemme og, selv om den ikke er like uttalt. Et flertall av politikere stiller seg i prinsippet bak metoo. Jeg har faktisk ennå til gode å høre noen på toppnivå, verken nasjonalt eller lokalt, som sier at de er mot metoo.

Men enkelte sliter når det skal få konsekvenser for nære partifeller og allierte. Da er det som er varslet om plutselig ikke så farlig likevel. Og vi må ikke bli for pripne og moralistiske, heter det.

Det må være tilgivelse, sies det. Ja, det er vel knapt noen uenig om. Men når så mange reagerer på at de tre politikerne jeg har nevnt her skal inn i varmen og tildeles posisjoner etter så kort tid, har det med flere forhold å gjøre. Det ene er alvorsgrad. I noen tilfeller kan tillitsbruddet være så grovt at det kanskje ikke er mulig å vende tilbake. Det skjer på alle andre arenaer, i idretten, i fagbevegelsen, i frivilligheten. Det skjer også i politikken uten at det skal omtales som om noen urettmessig fratas verv.

Det andre handler om hvorvidt de har kommet med en troverdig beklagelse og tatt innover seg det som har skjedd. Har de oppriktig angret, har de endret seg? Det bør jo være en forutsetning når oppførselen det er varslet om har ført til at man har måttet forlate posisjoner.

Det tredje er forholdet til varslerne, som i en startfase er svært synlige, men ganske raskt blir borte. Historiene deres er fortalt. Nå må de gå videre, synes å være oppfordringen fra flere hold. Men det kan føles som om varslene ikke ble tatt på tilstrekkelig alvor når politikerne de varslet om er tilbake i toppverv kort tid etterpå. Det har kostet å varsle og for enkelte enda mer å stå fram. De har mottatt sjikane og trusler, men gjorde det i troen på at metoo-bevegelsen ville bety et skille, at unge jenter i partiene skulle bli bedre ivaretatt, at det skulle bli lettere å varsle om upassende oppførsel og trakassering.

Når de reagerer så sterkt på den raske tilbakekomsten skyldes det ikke et primitivt ønske om hevn som skal ignoreres. De reagerer på signalene det sender; at dette ikke var så farlig likevel.

Og det kan man spørre om etter at metoo nærmest rev Ap i filler i fjor og rammet flere partier hardt. Hva betydde det egentlig? Bare ett år etter synes historien å være at det er mest synd på den det er varslet mot. Var det egentlig så farlig?

Heldigvis er ikke mitt inntrykk at det er en holdning som deles av folk flest. Selv om det er mye støy i kommentarfelt og på alternative nyhetssteder, har veldig mange skjønt hva det handler om og ser gjennom støyen. Metoo har fortsatt bred støtte. Som en som har skrevet mye om likestilling opp gjennom åra, kan jeg nesten ikke huske å ha fått flere positive tilbakemeldinger fra menn. Anekdotisk bevis, ja vel, men jeg tar det likevel med når det er så mye oppmerksomhet om menn som forsvarer menns oppførsel for enhver pris. Det er ikke sant.

Høyre-ledelsen har skjønt det når både lederen av Unge Høyre, Sandra Bruflot, og generalsekretæren i Høyre, John-Ragnar Aarseth, sier at Tonning Riise burde ikke ledet årsmøte. Men lokalt skjønner de det fortsatt ikke.

Det er kanskje ikke annet å vente når du får en sosial bevegelse som nærmest over natta flytter grenser for akseptabel oppførsel. Sanksjonene kan virke brutale når det som var tillatt bare for noen år sida, blir slått hardt ned på.

Men sannheten er selvfølgelig at det var ikke OK før heller. Det ble bare ikke grepet fatt i. Det ble ikke snakket om. Alle visste, men ingen sa noe. Metoo-bevegelsens historiske gjennomslag skyldtes nettopp at tida var overmoden.

Derfor bør varslerne fortsatt lyttes til for å minne oss om hva metoo egentlig handler om, særlig når politikere og andre aktører prøver å få det til å handle om alt mulig annet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.