STORFILM: «The Dark Knight Rises» med Christian Bale i hovedrollen er den klart svakeste av filmene.
STORFILM: «The Dark Knight Rises» med Christian Bale i hovedrollen er den klart svakeste av filmene.Vis mer

Det veldige vingespennet

«The Dark Knight Rises» er like underholdende som de første Batman-filmene. Den er bare ikke like smart.

FILM: Musikken bruser. Batman-trilogien er en symfoni. Regissør Christopher Nolan viste sin sanne natur som orkesterleder av det store format med en gang han fikk budsjettene han ville ha. Han er en mester i å holde flere melodilinjer i gang samtidig, og la dem plutselig samle seg i stigende crescendoer mot et felles klimaks. Actionscenene hans, ikke alltid så oppsiktsvekkende i seg selv, får kraft og nerve av den kløktige klippingen, talentet for å pense dem inn på samme spor på riktig tidspunkt.

«The Dark Knight Rises», trilogiens tredje kapittel, viser også hvor langsiktig Nolan tenker, hvor strategisk han er med hvilke ledetråder han legger ut. Her kommer skikkelser fra de foregående filmene tilbake, frøene som ble plantet i hodene på kinopublikummet nesten uten at de var klar over det, har vokst og blitt klare for innhøsting. De småfilosofiske spørsmålene som er blitt stilt underveis, blir besvart, eller i alle fall nesten. Slik sett er «The Dark Knight Rises» en tilfredsstillende avslutning på en storslagen filmfortelling. Den er likevel den klart svakeste av filmene.

Det er ikke til å komme unna at Nolan er blitt mindre sofistikert og mer stormannsgal med årene. «Inception» var slik sett et illevarslende jærtegn: En ambisiøs og imponerende, men ufullkommen film som nær satte sin egen selvhøytidelighet i halsen. Sammenlignet med «The Dark Knight», trilogiens feirede andre avsnitt, er «The Dark Knight Rises» mindre smart og mer storslagen. Det samme kan sies om den massive, maskekledte skurken Bane (en oppsvulmet og ugjenkjennelig Tom Hardy) som ikke har på langt nær samme farlige, visjonære karisma som Heath Ledgers legendariske Jokeren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fienden i Batman-filmene har aldri vært de sedvanlige gjengledere eller mafiosoer, men de uavhengige spillerne, bakmennene som bruker de kriminelle som brikker i sitt eget, ambisiøse spill (ikke les videre om du ikke vil vite handlingen i de første filmene). Mannen som i første film, «Batman Begins», ble presentert som Henri Ducard (Liam Neeson), var en slags gammeltestamentlig Gud, en som ville rense Gotham City med brann og undergang og bygge en bedre by fra ruinene. Jokeren i «The Dark Knight» var mer av en tradisjonell Djevel, en kaosagent som ville provosere de gode til å gjøre det onde, en impulsiv terrorist som kastet rundt seg med fyrstikker bare for å se det brenne. «The Dark Knight Rises» har sin egen versjon av kampen mellom de lovlydige og de lovløse.

Kriminaliteten er tilsynelatende nedkjempet i Gotham City. Batman (Christian Bale) har forsvunnet etter å ha tatt på seg skylden for forbrytelsene begått av den tidligere distriktsadvokaten Harvey Dent (Aaron Eckhart), for å la ham forbli et symbol på den ubestikkelige og lovene han innstiftet, få leve. Batmans alter ego Bruce Wayne lever en selvvalgt eremittilværelse i østfløyen på familiepalasset, fratatt all livslyst og virkelyst etter å ha mistet kjæresten Rachel. Gothams rike overklasse lever, på overklassers vis, i sorgløs overflod. Men fra et hovedkvarter i Gothams kloakk nører Bane opp under de fattiges misnøye og samler de utilpasse til en hær. Når han slipper løs det oppdemmede arsenalet av folk flest, oppstår et barbarisk anarki som virker inspirert av den russiske revolusjon.

Denne ettertenksomme tilnærmingen til superheltsjangeren, til spørsmålet om godt og ondt, gjør at Batman-filmene alltid har vært mer interessante og hatt en annen klangbunn enn filmene om for eksempel Superman og Spider-Man. Dette er filmer som vil mye. De får til mye av det de prøver på. Men ikke alt.

Christopher Nolan, som har skrevet manus til filmene sammen med broren sin, tar iblant noen snarveier for å få de filmatiske puslespillene sine til å gå opp. Ikke alle er smarte. Den voldsomme betydning som ble tillagt Harvey Dent-figuren, som var grunnen til at «The Dark Knight» endte som den gjorde, virket aldri nødvendig eller sannsynlig. Samme premiss ligger under «The Dark Knight Rises», og fører til lignende tvister i plottet som er vanskelige å svelge - Dents skjebne er fremdeles det som skaper unødvendige rifter mellom hovedpersonene.

En annen svakhet er at «The Dark Knight Rises» er et enormt regnestykke rent plottmessig. Den rommer en rekke avstikkere og aproposer, ikke alle like spennende. Dette går hardt utover den menneskelige faktoren. Bale har en fin sørgmodighet i hovedrollen, men verken Hardy, Marion Cotillard eller Joseph Gordon-Levitt får brukt sine betydelige evner som skuespillere. De må nøye seg med å være marionetter i maskineriet. Heldigvis er Michael Caine der, en bauta i bakgrunnen, en stødig emosjonell forankring som filmen trenger. Og Anne Hathaway, som en skjelmsk og uforutsigbar Catwoman, lysner filmens monotone mørke hver gang hun dukker opp på lerretet.

Et gjennomgangstema i Christopher Nolans filmer er illusjon og teater. Han har en forkjærlighet for maskespill og avledningsmanøvre, for bilder som snus opp ned. Motstanderne i «Memento», «Insomnia», «The Prestige» og «Batman»-filmene forsøker alle å narre hverandre til å tro at virkeligheten er en annen enn hva den er. «Inception» handler om å bygge blendverk og forestillinger. «The Dark Knight Rises» har noe av det samme, men Banes bløffer er ikke like elegante som for eksempel Jokerens. Løsningene og forklaringene er ikke fullt så tilfredsstillende. Hånden som gjør en manøver for at publikum skal glemme å se på den andre, er ikke like rask. «The Dark Knight Rises» er mer konvensjonell enn hva man er vant til fra Nolans side.

Disse innvendingene betyr ikke at det er snakk om en dårlig. Hærskarene som vil strømme til kinosalene, kommer antagelig ikke til å føle seg snytt. Både de tette nevekampene og de veldige fugleperspektivene av en by under angrep, sitter der de skal. Batmans credo er en av disse filmene som klarer å være underholdende i nesten tre filmer, som verken taper det store bildet eller det lille bildet av syne, som både har en filosofisk dimensjon og en fryd over nye leketøy, som et slags bat-fly som mest av alt ligner en genmodifisert metalltordivel. Og alle de villfarne skjebnene lander mykt i den siste halvtimen, så fint orkestrert at det nesten er poetisk.

Men det var grunn til å forvente enda litt mer.