Det vi frykter mest

Du står på toppen, stirrer ned på 100 meters fritt fall, og til slutt kaster du deg ut i det. Strikkhoppet er flukten fra kjedsomheten, men det du ikke hadde regnet med, var at strikken trekker deg tilbake. Og at kjedsomheten etterpå bare føles sterkere.

«Alt kom av kjedsomhet,» hevdet Dostojevskijs kjellermenneske. Det er ikke uten grunn at livslede - acedia - er den verste av dødssyndene. Den fører med seg alle de andre syndene, og - enda verre for middelalderens teologer - en avstandtaken til Gud. Selv om man ikke deler den teologiske bekymringen, er det lett å dele den eksistensielle bekymringen. For å slippe unna kjedsomheten i tilværelsen vil enkelte være villige til å gjøre nesten hva som helst - ikke bare kaste seg fra bruer. Kjedsomheten fører til en misfarging av hele verden, der man ender opp med å ta avstand fra sine omgivelser - man vil vekk fra alt. Men jakten på nye opplevelser blir kjedelig, den også. Og da sitter man der. Det er en virkelig kjedelig situasjon.

Monsteret

Den unge filosofen Lars Fr. Svendsen gir med sin bok «Kjedsomhetens filosofi» en rystende, interessant, men også strålende underholdende, analyse av et av vår tids største problemer. Han følger kjedsomheten fra antikken til vår tid, fra Kierkegaard, Beckett og Warhol til «American Psycho» og Pet Shop Boys. Bokas siste del er nærmere fagfilosofien. Der klarer han å bruke en heideggersk terminologi på en klar - og forståelig - måte.

Kjedsomheten er monsteret inni oss som truer med å ta over, spise oss opp innenfra. Når vi lider under den eksistensielle kjedsomheten, mister verden sin farge, mening og smak. Når vi lider under den situasjonsbestemte kjedsomheten, som for eksempel når vi venter på en flypass, virker det som om tida imploderer.

Selvrealisering

Hva skyldes kjedsomheten? Roten til det vi hater, er ofte det samme som roten til det vi elsker: For et par hundre år siden begynte mennesket å oppfatte seg som individ , som skulle realisere seg, ikke bare avtjene sin tilmålte tid på jorda i vente på evigheten. Til da var individualiteten, og kjedsomheten som følger av den, forbeholdt en liten gruppe adelsmenn. Idealet om individet som skal realisere seg fører mye godt med seg. Men den gjør også hverdagen til et fangehull, og all form for repetisjon til en forbannelse. Alt vi gjør som ikke er en del av et selvrealiseringsarbeid, framstår som kjedelig.

«American Psycho»

«American Psycho» av Bret Easton Ellis er et nærliggende eksempel. For hovedpersonen Patrick Bateman er ingenting viktig, alt er redusert, nivellert. Det som kan få Bateman til å briste i gråt, er at han oppdager at noen har finere visittkort enn han. De eksistensielle valgene hans går ut på å bestemme hva slags mineralvann han skal drikke. Han tyr til de grusomste overskridelsene man kan tenke seg, for å slippe unna kjedsomheten. Men etter hvert mister også volden sin effekt - selv den blir tom og kjedelig.

Volden i «American Psycho» og den frivillige lemlestelsen i «Crash» er ekstreme eksempler på forsøk på å unnslippe kjedsomheten, hevder Svendsen.

Ropene fra hovedpersonene lyder: «Hvis du lover å ikke lede oss inn i kjedsomheten, får det så være med det onde.»

Internett

Den situasjonsbestemte kjedsomheten er den som rammer oss oftest. Ta bare Internett: Selve ideen er å muliggjøre umiddelbar informasjonsutveksling og tilfredsstillelse - tida skal tilintetgjøres. Men i praksis er det umulig. De 10 sekundene det tar å laste ned en side på datamaskinen, er nesten uutholdelig kjedelige. Resultatet er at vi jager etter nye, enda raskere løsninger. Men heller ikke det vil hjelpe. Kjedsomheten foran datamaskinen inntreffer etter 2,6 sekunder, sies det. Nye, raskere løsninger vil kunne nærme seg dette tallet, men ikke kjedsomhetens årsak. Det er et spill der kjedsomheten alltid vil vinne. For som Hjallis sa: «Du kan itj gå på null». Den umiddelbare tilfredsstillelsen vil aldri kunne bli realisert. Og det er det som er uutholdelig.

Men løsningen: Finnes den? Er det moderne mennesket dømt til kjedsomheten? Er den en krypende, uhelbredelig sykdom som kom inn i verden da vi spiste av Kunnskapens tre? Jeg tror ikke det, og jeg synes mange kjedsomhetsfilosofer er altfor pessimistiske. Lars Svendsen har rett når han hevder at kjedsomheten er noe man ikke på død og liv må vinne over, men heller må forsøke å leve med. Men jeg vil også holde opp en dør som er etterlatt på gløtt av kjedsomhetsteorien: de nære relasjoner. Uansett hvor banal denne løsningen virker, har jeg likevel klokkertro på den. Nære, gode relasjoner er ikke dømt til å bli kjedelige, selv om de skulle vare hele livet ut. Mennesket kan si, skrive og gjøre kjedelige ting. Men mennesket selv er aldri kjedelig.

FILOSOFEN LARS SVENDSEN må være Norges mest sprenglærde 28-åring.