Det viktige byrommet

DET FINNES INGEN

fasit for gode byrom, ingen oppskrift på hvordan de best lages og forbedres. Vi har gode eksempler, produsert for andre tider, andre steder og andre kulturer. De fleste av oss har sterke opplevelser som vi bringer med oss, fra oppvekstens brytninger, eller fra reisene til Siena, Barcelona og Lyon, fra landsbytorget, gatehjørnet og fortauskafeen opplevd underveis, fra turistens slående opplevelser langt utenfor forpliktelser og sammenhenger. Det er også mulig det kan bli noe ukomplisert og selvsagt over lovprisningen av trivelige torg og parker, handelsvennlige gater, bymøbler og god belysning. Det er som om det ikke er noe å slåss for. Temaet bør skjerpes litt i dette lunkne bylandet.

Det offentlige rom blir en tom scene dersom beskrivelsen avgrenser seg til byform, arkitektur og design. Det offentlige rommet kan leses gjennom historien som ett av de viktige sivilisatoriske prosjektene. Fortellingen om de europeiske samfunnene er samtidig fortellingen om fremveksten av de offentlige rom som arena for samkvem. Den handler om kamp og kjærlighet, om det vakre og det grusomme, om hvordan politikken formes og konfliktene utkjempes, om idealenes lansering og motenes paradering. Det er beretningen om utviklingens førende og mest slitesterke idealer, frem til dagens biltorg, kommersielle scener, utflytende asfaltflater og omsorgsfullt bearbeidede storstuer.

MOTSATSEN TIL DET

offentlige rommet finner vi i de konsumerende private rom, der man trekker seg tilbake. Utenfor privatsfæren finner vi ulike former for ,gated communities,, avstengte eller adgangsbegrensede områder. Kjøpesentrene er slike avlukkede enklaver, der et regelverk innført av eiere og iverksatt av driftsselskaper, betinger at oppholdet er begrunnet i robust kjøpekraft og preget av sømmelig atferd. Kjøpesenteret er i sin enkle logikk ekskluderende. «Her vil vi ha bare pene mennesker», som eieren av et kjøpesenter på Vestlandet uttrykte det en gang.

I det moderne nordiske prosjekt har det offentlige rom fått en tvetydig posisjon. Forrige århundres velstandsutvikling kan i stor grad måles som en privatisering av goder. Vi fikk hver for oss det vi tidligere hadde delt med andre. Vi flyttet vannposten ute i gården inn på kjøkkenet, og la folkebadet inn på eget bad. Vaskemaskinen ble flyttet fra felleskjelleren inn på eget vaskerom. Kinoen ble flyttet til TV-stua, lekeplassen til barneværelset, parken ble lagt inn i egen hage. Vi gikk over fra å kjøre buss til å kjøre bil, og på jobben flyttet vi inn fra «gølvet» til eget kontor. Musikken som vi før hørte på konsert, fikk vi først inn i stua gjennom radio og platespiller, og deretter direkte inn på eget øre gjennom walkmannens mer private øreklokker. Selv samtalen med andre er privatisert, innenfor vår egen lille romboble, der vi tilsynelatende snakker med oss selv i mobiltelefonen gjennom en nesten usynlig duppeditt hengende i tråd rundt halsen.

Dette er «goder» som vi er stolte av, stort sett, inn gjennom doble garasjeporter og inn i eneromsreformen på aldershjemmene. Flertallet av husholdninger i Oslo, 55 %, består av bare én voksen eller en voksen og ett barn. Kjernefamilien, den som hele etterkrigstidens boligproduksjon var innrettet i forhold til, er blitt en gruppe avvikere. Kan hende det i dette tilsynelatende vellykte samfunnet kan være mer behov for en tilkopling til et fellesskap, snarere enn den frakoplingen vi tilbys ute på Tytterbærkollen, i Ekornveien og Kantarellstien.

HVOR MØTER VI

tyrkeren og somalieren i dette samfunnet? Hvor møter vi de eldre pakistanske kvinner med sjal eller ungdom med saggebukser? Hvor finner vi grupper som av en eller annen grunn er definert på utsiden av den dominerende «samfunnsbærende» offentlighet? Vi møter dem ikke på Rotary-møter eller i syklubben, knapt nok på kjøpesenteret og golfbanen. Vi møter dem ikke hjemme og sjelden på jobben, med mindre vaskehjelpen går dagskift. Våre liv organiseres med trygg avstand til demonstranter og annet ubehag.

Gjennom gettofisering av byene bygges det mer eller mindre synlige murer mot «de andre», de som ikke hører til akkurat her, men et litt annet sted. På den måten sementeres vår ukyndighet og intoleranse. Hvordan kan vi forstå muslimer om vi aldri ser dem annet enn gjennom det abstraherende filter som TV-skjermen tilbyr oss?

Det er først og fremst i de offentlige byrommene vi møter den ukjente og det ukjente. Det er der vi for alvor treffer det uvante, det utfordrende, hvor vi får kunnskap om hvordan de andre ser ut og oppfører seg, og hvor vi derfor får testet og utvidet egne grenser for toleranse. Her er forskjellen mellom å se film på kino eller på hjemmevideo, på å gå på konsert eller høre på CD fra egen lenestol, på å vente på bussen eller ta egen bil. Det som beveger oss er det uventede møtet, erfaringen som ikke er programmert for anledningen. Fordommene påvirkes først og fremst gjennom uventet kunnskap. Det er vel derfor vi alltid har gått ned på kaia før rutebåten kommer, og derfor ungdommen kretser rundt jernbanestasjonen - kanskje kommer det noen, noen vi ikke ventet på? Og det kan være en grunn til at så mange søker inn til storbyrommet, fordi det oppleves en heftighet i det ukjente og litt truende, og samtidig tillokkende og kanskje løfterike. Revirgrensene i byrommet er komplekse, overlappende og konkurrerende

Byrommene utgjør i stadig sterkere grad lokalsamfunnets lim. Dette overså mange av lokalsamfunnenes utbyggere i etterkrigstiden, fordi de tilsynelatende trodde at tilbaketrekning til TV-stua var svaret på hverdagens produktive og hektiske arbeidsliv. De siste tiårs oppblomstring av bykjernene som opplevelsessentre viser nokså tydelig at analysen av folks sosiale behov her var for enkel, for rasjonell. Men det viser samtidig at samfunnets voldsomme privatisering og økende kompleksitet i sosiale og kulturelle normer må gis utløp i noen samlende erfaringer, noen rom der ulikhetene kan møtes utenom en planlagt agenda og uten kontrollerende segregering. Eksponering av ulikhet er blitt en forutsetning for et samfunns elementære selvforståelse.

GODE OFFENTLIGE

byrom er derfor blitt et av våre viktigste demokratiprosjekter. Samfunnsvitere forteller oss at ulikhetene må møtes og må spilles ut for at det ikke skal oppstå et destruktivt indre trykk. Vi må se de pakistanske ungguttene i øynene, høre på samtalene deres som annerledes lyder som spilles ut i et felles rom, kjenne nærheten av andre klesdrakter, av andre fordommer. Demokrati forutsetter åpenhet og gjennomsiktighet, det forutsetter at forutinntatte holdninger hele tiden konfronteres med noe ute fra virkeligheten, at vi ikke abstraherer og ordner «det fremmede» på avstand, innenfor TV-ruten, slik at vi kan skru det av når det ikke passer oss. Det åpne og inviterende byrommet kan ikke skrus av, og er trolig en forutsetning for at et levende moderne demokrati skal kunne overleve i vår tid.

Å forstå betydningen av - og spillet om - bystedene, og å tilføre økt kvalitet til disse stedene, må derfor være en helt vesentlig utfordring, for et sivilisert samfunn.