FRAFALLSPROBLEM: Høyere utdanningssteder, som Universitetet i Oslo. Foto: Tore Meek / Scanpix
FRAFALLSPROBLEM: Høyere utdanningssteder, som Universitetet i Oslo. Foto: Tore Meek / ScanpixVis mer

Høyere utdanning:

Det viktigste er at studentene får en grad, ikke at de fullfører der de begynte

Frafallet i høyere utdanning er et sammensatt problem

Meninger

Hvor mange studerer lenge nok til å få en grad fra et universitet eller høyskole? To av tre, ifølge nye tall fra Statistisk sentralbyrå. Den tredjedelen som faller fra er en stor gruppe, og det er verd å sette inn tiltak overfor dem.

Når årsakene og tiltakene i møte med frafall skal drøftes, er det likevel verd å være oppmerksom på at gruppen som faktisk fullfører en grad innen åtte år etter at de begynte å studere, ikke er en ensartet gruppe. Det er mange som har skiftet beite underveis, og fullført en annen grad enn den de startet på. Det har vært ansett som en svakhet ved undersøkelsene om frafall at de i for liten grad skiller mellom de som fullfører løpet de begynner på, de som slutter på et studium for å begynne på et annet, og de som faller ut av studiesystemet for godt. Fra Kunnskapsdepartementets side har det vært satt i gang flere tiltak i de senere år som premierer institusjonene for å holde fast på studentene sine og ikke slippe dem noe sted før de har bachelorgraden eller mastergraden i lomma. Slike tiltak tar ikke høyde for at det viktigste er at studentene ender opp med en grad og et relevant yrke, ikke at graden er den samme som den de begynte på.

Det er mange som studerer i ett eller to år før de finner ut at de har slått inn på en vei som egentlig ikke passet for dem, eller at de ser annerledes på et valg de kanskje tok da de var atten. I slike tilfeller er det i alles interesse at de får slått inn på en vei de oppfatter som mer meningsfull. Allerede i 2006, i en evaluering av Kunnskapsløftet, pekte NIFU-forskere på at tiltakene for å begrense frafall i hovedsak syntes å ha begrenset bevegeligheten mellom lærestedene. Det er ikke et udiskutabelt gode.

Snarere enn å legge det på institusjonene å holde enda hardere på studentene sine, bør man derfor se nøye på årsakene til at studentene faller fra. Blant de som begynner på høyere utdannelse, men faller raskt ut av studiet, er det langt flere som har foreldre med grunnskoleutdanning enn som har foreldre som har mange års studier bak seg. Det er ikke så rart dersom barn av foreldre som ikke selv har en universitets- eller høyskolegrad, er dårligere forberedt enn andre på hva studiehverdagen krever av dem. Tiltak som skal informere og forberede dem på dette, og hjelpe dem å gjøre så gode valg som mulig, vil være av det gode. Og instansene som skal hindre dem i å forsvinne, bør jobbe nennsomt, og fange opp om studentene kan få det bedre et annet sted – eller om de trenger hjelp til å komme over en kneik.