Det viktigste kan ikke måles

SKOLEN: Nestleder i Unge Høyre Henrik Asheim har 24. 11. svart på min artikkel i Dagbladet (22.11.) om skolelaboratoriet. Det virker som om mitt anliggende har gått ham hus forbi, så jeg skal her kort si litt om bakgrunnen for min artikkel.

Asheim kan ha rett i at jeg aldri ville ha blitt professor hvis jeg hadde gått i den skolen jeg skisserer. Det vet jeg ikke noe om. Men jeg er i all fall overbevist om jeg ville trivdes bedre i en slik skole. Jeg opplevde skoletiden like til gymnaset som angstfylt og pinefull. Og helt motsatt av hva Asheim later til å tro, forberedte den meg ikke til mitt virke som professor i idéhistorie, der jeg særlig har skrevet om og oversatt fransk filosofi. Det var ingenting jeg hatet mer enn historie, og hver gang jeg leste om «åndsliv», ble jeg kvalm. Jeg klarte sjelden å komme opp med de rette svarene da jeg ble hørt i leksen, og gruet meg til disse timene. Mine karakterer i disse fagene ble da også middelmådige. Da jeg fikk fransk i gymnaset, ble jeg av læreren betraktet som håpløs og klarte så vidt å karre meg til ståkarakter. Jeg kunne ikke fordra fransk. Med andre ord: I det minste for mitt vedkommende, har skolen snarere vært en hindring enn en spore til mitt nåværende yrkesliv. Interessen for idéhistorie og det franske språk kom først etter at jeg slapp unna det jeg opplevde som skolens tvang.

Men jeg hadde det ikke verst, i alle fall ikke på barne- og ungdomsskolen. Det er de som hadde det mye verre enn meg jeg er opptatt av. Jeg har hatt fire barn i den norske skolen (minstemann går i ungdomsskolen), og de har hittil klart seg rimelig bra. De har imidlertid alle i store deler av sitt skoleliv hatet skolen. Men også her var det noen medelever som hadde det meget, meget verre. Mitt anliggende var å reflektere litt omkring hvordan en skole kunne se ut som ikke systematisk produserte tapere («svake» elever) og mistrivsel. Utgangspunktet måtte da være det enkle spørsmålet: Hva er et godt og rikt barne- og ungdomsliv i Norge i dag?

Det er naturligvis vanskelig å gi et allment svar på dette. Men jeg tror vi må prøve. Jeg vil foreslå to stikkord for et slikt godt liv: Livsglede og livsutfoldelse. Barn og unge må få glede seg mest mulig over tilværelsen, og de må få lov til å holde på med det de liker, mestrer eller er motivert for. En god indikator på den gode skole vil derfor være i hvilken grad barna gleder seg til å gå på skolen eller ikke. Den gode skole vil være det stedet der alle barn mest av alt ønsker å være. Hvordan skulle vi nærme oss et slikt ideal? Internasjonale tester som PISA og TIMSS kommer pinlig til kort i slike spørsmål. De er basert på måling av prestasjoner på predefinerte oppgaver. Vi har ingen garanti for at livsglede og livsutfoldelse skapes ved at alle barn tvinges til å lære det samme settet av (teoretiske) kunnskaper og måles og vurderes etter en gitt normalitetstandard. Snarere tvert imot. Det er nettopp et slikt sorteringsmaskineri som skaper de taperne og den mistrivsel jeg vil unngå.

Jeg tror derfor at vår fremste oppgave må være å gi barne- og ungdomslivet egenverdi, og ikke bare redusere det til å være en foreberedelsestid til det «egentlige» (yrkes)livet som kommer etterpå. Vi burde bestrebe oss på å komme elevene i møte der de er, med sine foreløpige interesser og motivasjoner, evner og anlegg. Utnytte det de har av livsmot, kreativitet og nysgjerrighet. Samtidig måtte vi naturligvis oppmuntre dem til å prøve nye ting, ta del i nye aktiviteter, tilegne seg nye kunnskaper. Vil de ikke prøve noe nytt nå, så vil de det kanskje senere når de er blitt mer modne og motiverte. Og selvfølgelig skulle vi stille krav. Krav fungerer jo motiverende! Men bare hvis aktiviteten oppleves som meningsfull av eleven. Kanskje kunne vi la barn over 10 år som ikke foreløpig er motivert for matematikk eller geografi få jobbe noen timer i uken med full lønn? Så kunne de senere tilegne seg matematikk eller geografi hvis eller når de fikk lyst?

Mitt anliggende er å problematisere selve grunnlaget for skolen. Kanskje burde den gode skole se helt annerledes ut enn det jeg har foreslått. Kanskje vi sågar kunne fjerne den helt. Ikke vet jeg. Men jeg tror at det i slike grunnleggende spørsmål er en innsikt vi ikke kan underslå, og som jeg skulle ønske alle kunnskapsministere heretter burde skrive på en plakat og henge på veggen i sitt kontor: «Det viktigste kan ikke måles».