PROBLEMET MED DIKTNINGEN: Kompleksiteten, som regnes som et tegn på kvalitet i kunst og litteratur, kan være provoserende når den blandes inn i 22. juli-angrepet. Foto: Berit Roald / Scanpix. 
PROBLEMET MED DIKTNINGEN: Kompleksiteten, som regnes som et tegn på kvalitet i kunst og litteratur, kan være provoserende når den blandes inn i 22. juli-angrepet. Foto: Berit Roald / Scanpix. Vis mer

Det vil gå en stund før de frie 22. juli-romanene kommer

De som vil dikte rundt terrorangrepet har store utfordringer i vente

Kommentar

Til tross for alle debattene og artiklene, til tross for behovet for analyser og samtaler: Det kommer nok til å gå en stund ennå før det vil komme varig, interessant kunst om 22. juli.

Grunnen er både naturlig og paradoksal. Massakren 22. juli var en moralsk ren hendelse; en fryktelig forbrytelse rettet mot barn og tenåringer, som aldri vil kunne karakteriseres som noe annet. Det er et visst motsetningsforhold mellom denne renheten og dét som vanligvis regnes som kvalitet i kunsten, som er knyttet til kompleksitet, en viss mystikk, et blikk for de sidene av det menneskelige som er sammensatte og ikke alltid så smigrende, de som ikke lar seg så lett plassere i boksene for godt og ondt. Dette vil være en betydelig utfordring for de som vil nærme seg 22. juli gjennom oppdiktede historier, skjønnlitteratur og spillefilmer.

Angrepet på Utøya er ikke bare rystende, ikke bare et mareritt, den er også fascinerende. Det er en situasjon som ingen kan forutse hvordan de vil reagere på, før de står der midt i den. Men å utforske denne fascinasjonen, fordrer en viss distanse. Og den som ønsker å se nærmere nettopp på kompleksiteten, den som finnes inne i folk og mellom dem, og som blir satt på en kolossal prøve når en kraft utenfra går til angrep, kan komme til å oppdage at nettopp en slik kompleksitet kan bli opplevd som ufølsom av de mange som har denne dagen som sitt livs største traume.

Hvor lang tid må gå før det blir mulig å dikte opp et Utøya-offer eller en Utøya-overlevende som hovedperson? Hvor lang tid må gå før en slik hovedperson vil kunne gis usympatiske egenskaper, eller skildres mens de gjør moralsk tvilsomme valg? Før de kan bli virkelig individuelle og uforutsigbare, og ikke definert av å ha blitt ofre?

Enda vanskeligere er det å se for seg at Utøya kan bli brukt som utgangspunkt for en actionfilm eller en thriller, uten at det vil føles forkastelig spekulativt. Det siste har etter hvert blitt mulig med store kriger og krigshendelser, som Holocaust og Vietnam-krigen, men har enda ikke helt latt seg gjøre med et annet terrorangrep, det som fant sted 11. september 2001.

Den kunstneriske bearbeidingen av 11. september og 22. juli har flere fellestrekk. I de første årene etter de to oppskakende angrepene kom det primært to typer tekster og bilder: På den ene siden de som er poetiske og samlende, dekorert med symboler, fulle av sorg og avmakt, på den andre siden omhyggelig korrekt sakprosa og dokumentarfilm, med vekt på øyenvitneskildringer, granskinger av gjerningsmennenes bakgrunn, og søkelys på institusjonenes rolle. Det er prosjekter preget både av behov for å bearbeide og en viss nummenhet. Kanskje føltes det også så viktig å forfølge disse sporene, sorgen og etterforskningen, at behovet for å dikte friere og farligere ble satt på vent inntil videre.

Når det så begynner å diktes rundt terrorangrepene, skjer det indirekte og i periferien. Fortellingene handler først og fremst om personer som befinner seg på avstand enten i tid eller rom. Brit Bildøen har gjort et til tiden å være djervt grep ved å skildre moren til et Utøya-offer, som ser tilbake på tapet av datteren fra 2019. Eskil Vogt lar en av hovedpersonene i "Blind" befinne seg midt i rosehavet i Oslo etter 22. juli, og bli revet med av en fellesskapsfølelse han aldri før har kjent på.

Dette kan minne om hvordan amerikanske skjønnlitterære forfattere begynte å nærme seg 11. september, som i romanene ofte ble opplevd gjennom vitner og etterlatte, snarere enn gjennom noen som faktisk var der, i flyene, i bygningene. Et slags rykk kom etter seks år, med Don DeLillos roman “Falling Man”, om hvordan to overlevende fra World Trade Center reagerer på og stiller krav til omgivelsene etter traumet, og tiltrekkes av hverandre. Det blir interessant å se om femårsmarkeringen også markerer et lignende omslag i 22. juli-litteraturen.

Men lett blir det ikke å finne rom, verken for de narrative kunstformene eller de mer visuelle og abstrakte. En fremstilling av 22. juli som fokuserer på brutaliteten, vil kunne oppleves som spekulativ. En som ikke fokuserer nok på det samme, vil kunne føles respektløs. Det vil være mange der ute som vil kunne si til kunstneren, med all verdens tyngde bak seg, “men du vet ikke hvordan dette føles”. Bruken av fantasi kan i seg selv føles som et hån.

Enn så lenge kommer 22. juli til å ligge der som en forseglet Pandoras eske. Den er full av råstoff som mange kreative folk, av svært forståelige grunner, holder hendene sine unna. For det de kan komme til å forme, kan virke upassende og invaderende, selv om det potensielt kunne bli fengslende kunst av det. Men det virker ikke som en pris som er verd å betale. Ikke ennå.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook