Det vil ta tid

Norsk Afghanistan-debatt overser på mange måter at denne konflikten ikke er et oppgjør mellom militært likeverdige parter, men en klassisk antigerilja kampanje. Altså en konflikt der konvensjonell militærmakt står overfor en opprørsbevegelse som kompenserer for teknologisk underlegenhet med vilje til å bruke tid og akseptere helt andre tap enn sine motstandere. Taliban har med andre ord ingen ambisjon om å vinne over ISAF-styrkene – men det har de heller ikke behov for. Alt de behøver å oppnå er å hindre at ISAF på sin side vinner – så vil deres tålmodighet og vilje til å bære tapene ut fra klassisk geriljateori føre til at de vestlige land til slutt gir opp og trekker seg ut. Av dette følger at det vi i Vesten må gjøre for å lykkes er å innstille oss på det som er denne konflikttypens fremste kjennetegn – at den krever tid, men uten at det på noe tidspunkt framstår som om man er i ferd med å vinne eller oppnå avgjørende framgang militært.

Den strategiske målsetting med en antigerilja-kampanje er dermed ikke å slå motstanderen, men å holde ham nede tilstrekkelig til at han ikke greier å ødelegge det som etter forutsetningen skal skje parallelt med de militære operasjonene – nemlig oppbyggingen av et samfunn som er velordnet og stabilt nok til at geriljabevegelsen taper den politiske kampen om befolkningens støtte. Vi må med andre ord erkjenne at krigen vil vare inntil det afghanske samfunn er kommet så langt at prosessen blir selvforsterkende ved at befolkningen vender seg definitivt bort fra Taliban. Det krever også at landet har bygget opp egne sikkerhetsstyrker som kan håndtere de restene av opprørsbevegelsen som utvilsomt vil være der – også etter at ISAF har forlatt landet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette dreier seg derfor om å forstå at en geriljakrig er den mest politiserte form for krig – der kamphandlingene bare utgjør en av flere likeverdige operasjonslinjer, og der det heller ikke er de militære operasjonene som skal skape den strategiske avgjørelsen. De militære operasjonene er i realiteten krigens strategisk sett defensive virkemiddel – det som i tråd med den klassiske definisjon av defensiv strategi skal forhindre noe, altså at Taliban ødelegger oppbyggingen av et stabilt afghansk samfunn. Det er de sivile anstrengelsene for å skape et fungerende samfunn som er krigens strategisk sett offensive element – igjen i tråd med den klassiske definisjon av offensiv strategi, der hensikten er å oppnå eller forandre noe. Det er derfor direkte galt, når det hevdes at ISAF driver en offensiv krig i Afghanistan. For det første driver ISAF-styrken pr. definisjon en strategisk sett defensiv krig, og for det annet er den som militær styrke heller ikke i stand til å ivareta den strategisk sett offensive del av en antigerilja kampanje – nemlig den sivile innsatsen for å bygge opp igjen Afghanistan. Det er med andre ord ikke ISAF-styrken som har eller skal ha en strategi for Afghanistan-konflikten som helhet. Det er NATO-landene og deres partnere som må ha en helhetlig strategi som også omfatter de sivile elementene. Den militære, strategisk defensive del må utøves gjennom ISAF, mens de nødvendigvis må benytte andre organisasjoner og virkemidler for å utøve den helhetlige strategiens offensive del: Oppbyggingen av et fungerende afghansk samfunn.

Det er etter hvert blitt allment erkjent at dersom Vesten skal lykkes i Afghanistan må den sivile innsatsen trappes opp. Det som ikke er like klart er den nære sammenhengen mellom sivil og militær innsats som følger av at de utgjør komplementære deler av en samlet strategi. Denne må for å bli effektiv ikke bare balanseres riktig ressursmessig, men også samordnes meget tett. Det betyr at de vestlige lands regjeringer må samles om en helhetlig plan som omfatter både de militære og de sivile – de defensive og de offensive – strategiske virkemidler. Dette vil kreve at militære operasjoner og sivil hjelpeinnsats koordineres nøyere innenfor rammen av den enkelte operasjon, helt nede på bakkenivå.

Slike operasjoners utgangspunkt må være hvor man i det enkelte tilfelle ønsker et løft i økonomiske og samfunnsmessige forhold, og hvilken sivil innsats dette krever. Deretter må man ut fra sikkerhetssituasjonen i vedkommende distrikt avgjøre hvilken militær innsats det vil kreve å etablere den nødvendige sikkerhet for at dette sivile løftet skal kunne finne sted. Det må med andre ord være en samlet sivil utviklingsplan for hele landet som avgjør hvor man skal sette inn hjelpeinnsatsen, og det er dette som også bestemmer hvor de militære ressursene skal settes inn. I denne type krig er det med andre ord den offensive, sivile del av strategien som er premiss for den defensive, militære – ikke omvendt, slik det ofte har fungert til nå.

Det er ansatsen til en slik strategi man allerede lenge har diskutert i NATOs forskjellige organer under navnet The Comprehensive Approach – dvs. "den fullstendige tilnærmelse". Vanskeligheten består i å bli enige om hvordan det skal omsettes i praksis. Ikke minst er det en utfordring å bestemme seg for hva slags organisasjon eller "overkommando" som skal gis ansvaret for å lede operasjonene etter militære prinsipper – dvs. med utstrakt kommandomyndighet også over de sivile ressursene. Dette kan synes som en meget krevende målsetting, gitt at det for det første krever koordinering og kommandomyndighet på tvers av departementenes ansvarsområder nasjonalt, men også en form for sivil flernasjonal kommandostruktur tilsvarende den som finnes på militær side. I tillegg er som kjent de humanitære organisasjonene lite interessert i å la seg underordne politiske føringer – aller minst hvis disse har karakter av militærinspirert strategisk tenkning. Det standpunktet har de en god begrunnelse for – men dermed må det også få en konsekvens for hvordan staten prioriterer ressursinnsatsen på sivil side i Afghanistan. Gitt behovet for å samordne militær og sivil innsats tett både i tid og rom, må tiltakene for å bygge opp det afghanske samfunnet kanaliseres gjennom institusjoner som er villige til å la seg innpasse i overgripende strategier. Det dreier seg med andre ord om statlig bistand – med de begrensninger som følger med det – mer enn om humanitær innsats. Dersom Norge kan bidra til at en slik erkjennelse får prege arbeidet med den integrerte politisk-strategiske handlingsplan i NATO fram mot toppmøtet i Bucuresti i april, vil det være et betydelig bidrag til en mer rasjonell strategi for felttoget i Afghanistan.

Uansett må vi akseptere at vi for det første kommer til å måtte være i Afghanistan lenge. For det annet kommer vi ikke på noe tidspunkt til å «vinne» krigen i tradisjonell forstand, eller oppnå noen form for avgjørende militær framgang. Slik er ikke geriljakrigens logikk. For det tredje, som konsekvens av dette, kommer vi til å fortsette å oppleve selvmordsbombere, veibomber, trefninger og andre kamphandlinger på det taktiske nivå – og disse kommer til å kreve nye ofre i form av døde og sårede. Likevel er ingen av disse tingene avgjørende, dersom vi har bestemt oss for å vinne på det strategiske nivå, ved å løfte Afghanistan opp dit hvor landet kan stå på egne ben og hvor vi ikke behøver å frykte at det igjen blir base- og oppmarsjområde for nye terroranslag mot oss her i Vesten. Det kan vi greie, hvis vi vil.