DNA: Ansvarlig for politiske holdninger? Foto: Science Photo Library
DNA: Ansvarlig for politiske holdninger? Foto: Science Photo LibraryVis mer

Det vindskjeve mennesket

Er det genetisk hvor man ender opp i det politiske landskapet?

Meninger

Inger Merete Hobbelstad hadde nylig en interessant og god kommentar i Dagbladet om forføreriske narrativ. Et av dem er å fremstille «verdenshistorien som en sivilisasjonskrig». Hobbelstads utgangspunkt er, slik jeg leser henne, at vi velger oss virkelighetsoppfatninger utfra gitte premisser, som å søke bekreftelse på det vi allerede tror.

Et av Hobbelstads argumenter er at politisk ståsted, til venstre eller høyre, delvis er gitt på forhånd, styrt av «noen psykologiske og antagelig genetiske forutsetninger.» Venstreorienterte er «åpne for nye opplevelser» som «entusiastisk oppsøker møter med det fremmede», mens høyreorienterte er «mer ømfintlige for det som virker truende og raskere fanger opp signaler om fare.»

Dette kan igjen leses som at venstreorienterte er åpne mennesker og at høyreorienterte er fordomsfulle. Men er ikke dette litt grovsorterende? Spørsmål om psykologi og intelligensfaktorer som analytisk verktøy for politisk ståsted er unektelig et lite vepsebol å stikke hånda inn i. Ikke bare fordi forskningen spriker i alle retninger, men også fordi det kan minne om patologisering. Noen undersøkelser trekker i retning av at høyreorienterte har større anlegg for mistenksomhet og paranoia, mens venstreorienterte er mer nysgjerrige og inkluderende.

Men her må man nok stoppe en hal.

Scott A. McReal har skrevet en interessant gjennomgang av ulike studier i det amerikanske tidsskriftet Psychology Today (21.5.13). En studie, som for så vidt understøtter Hobbelstad, er skrevet av psykologiprofessoren Lazar Stankov i 2009. Stankov konkluderte med at lav intelligens korrelerer med konservative holdninger, som respekt for autoritet og sosial orden. Herunder også generell mistro mot liberale verdier i spørsmål som innvandring samt homofile og kvinners rettigheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Både Stankov og andre forskere hevder at årsaken er kognitiv og at rigiditet er utrykk for lavere intelligens. Men allerede ved å se på Stankovs studie snubler Hobbelstads poeng en smule. For hva innebærer det konservative element i denne forskningen, og er en slik forståelse av konservatisme ensbetydende med høyresiden?

Stankovs bruk av konservatismebegrepet er en svært snever og amerikansk definisjon av konservativ tenkning. Konservatisme spenner fra det dypt reaksjonære, som hos Oswald Spengler og Gustave Le Bon til liberalkonservatisme som hos Lars Roar Langslet og Jan P. Syse her hjemme. Begrepet konservativ er også dagligtale for motstand mot forandring langt utover det politisk ideologiske.

Stankovs studieobjekter var dessuten å finne på amerikanske universiteter, noe som avgrenser datagrunnlaget betydelig. Flere studier av denne typen er amerikanske, og overføringsverdien mellom høyre og venstre fra USA til Norge er ikke alltid så stor. Studier i USA viser at de som er åpne og liberale i verdispørsmål, også tenderer i retning av liberal eller svært liberal økonomisk politikk, og derfor utmerket kunne befinne seg på den liberale høyresiden, både i statene og her hjemme. Den britiske psykologiprofessoren Hans Jürgen Eysenck hadde motstridende funn i sine studier, som også omfattet studieobjekter utenfor akademia. Studiene viste at høyere intelligens ganske enkelt korrelerer med å unngå ekstreme eller svært radikale politiske ideer.

Her antas mer intelligente mennesker å være moderate eller sentrumsorienterte i sine politiske synspunkter. Argumentet er at ekstreme synspunkter, enten høyreorienterte eller venstreorienterte, gjerne er dogmatiske og rigide av «natur» og derfor mer attraktive for mindre intelligente mennesker. En annen studie fra 2012 (Rinderman, Mendoza og Woodley) viste at intelligente mennesker var mer tilbøyelige til å støtte høy grad av personlig frihet, pluralisme og moderat statlig regulering enn andre.

Å være balansert og veie hensyn opp mot hverandre ser altså ut til å være mer intellektuelt krevende enn absolutismer.

Det er ingen tvil om at rasisme og nasjonalsjåvinisme er langt mer utbredt på den radikale høyresiden enn på venstresiden. Tanken om nasjonalstaten, som i utgangspunktet var liberal, ble etter hvert også et prosjekt med reaksjonære utvekster. Fremmedfrykt finner derfor mindre støtte på venstresiden enn på høyresiden. Mistro, paranoia og intoleranse er selvsagt også raust disponert på den radikale venstresiden.

Ideer om en liberalkapitalistisk-fascistisk sammensvergelse, filleristing og utrensking av det minste høyreavvik i egne rekker og overbevisning om politiske motstanderes kronisk vonde vilje — kort sagt utstøtelse av «de andre» - har vært et kontinuerlig innslag på deler av den radikale venstresiden. Ideer som har vært en like ødeleggende kraft gjennom historien som aggressiv nasjonalisme, om man ser på ytterlighetens konsekvenser.

Forestillinger om «de andre» som trussel - altså antagonisme - kjenner ingen politiske grenser. Intoleranse får utløp på ulikt vis, med ulike adressater. Mennesker beveger seg i flokk, også politisk og moralsk. Særlig i krisetider. Det har historien vist. Hvis de føler sin posisjon, eiendom, klasse eller kultur truet — svært ofte på falskt og irrasjonelt grunnlag — kan de slippe alt de har i hendene (eller hodet) — også «tilpasningsdyktige» etiske og politiske verdier - og henfalle til den ytterste form for fiendeskap og mistenksomhet.

For å sette det på spissen: Det er vanskelig å forestille seg at flertallet av overgripere og tilskuerne i folkemord som i Rwanda eller Armenia var genetisk eller psykologisk disponert for det ene eller det andre. Overgriperne og tilskuerne var uhyggelig mange. Folkemordsforskningen viser dessverre at overgangen mellom fredlig sameksistens og barbari kan skje raskere og mer uventet enn det vi ønsker å tro.

Sivilisasjoner er skjøre, ikke minst fordi mennesker er et vindskjevt virke. Et mindre dramatisk eksempel er at stereotypiske forestillinger om «de andre» i høy grad er et kulturelt og sosialt spørsmål som kan avgrenses geografisk. Et annet moment er at alle mistenksomheters mor, konspirasjonsteorier, er jevnt fordelt utover det politiske spekteret.

Som legmann kan man legge til at det å blande intelligens og gener med politisk ståsted, intuitivt fremstår problematisk. Det er dessuten vanskelig å belegge empirisk. Sosiale årsaker til at forestillinger oppstår underkommuniseres. Variablene er mange, og korrelasjonsstudier kommer ofte til kort med å fange opp dette. Det finnes lynende intelligente intolerante, på samme måte som det finnes tolerante som er langt mindre intellektuelt begavet.

Kanskje er det så enkelt som at sinte, mistenksomme mennesker — eller de som føler seg alvorlig krenket - søker sinte og mistenksomme løsninger, og at de, alt etter som man ser det, er å finne i ytterlighetene. Den intellektuelles politiske orientering er en litt annen historie. Et rikt utvalg av intellektuelle har gått i det totalitæres ærend, men det skyldes ofte akademisk koketteri. Eller, for å parafrasere Raymon Aaron: Det er mange intellektuelle som ikke liker tilfeldigheter og derfor søker tilflukt i det absolutte.