Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det virtuelle diplomati

I Kosovo prøver Vesten å holde det onde på avstand ved hjelp av teknologi. Alle snakker om den såkalte kirurgiske bombingen, men også Internett, og ikke minst mobiltelefon, har en viktig rolle i den vestlige nærhet i Kosovo. Disse gjør noe med hvordan vi opplever, forstår og prøver å delta i konflikten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De bidrar hver på sin måte til en virtuell deltagelse - vi er med - men vi er ikke med. På grunn av den status vi gir det virtuelle {ndash} den virkelighet som formidles direkte via teknologi, eller riktigere, virkeligheten on-line {ndash} er Kosovo en moralsk krise.

I boka «Being Digital» fra 1995 vil Nicholas Negroponte vise at gleden ved å bli digitale nomader er å bli fri fra begrensninger i tid, sted og rom. Men om det er mulig, har det store omkostninger. For der grenser brytes, etableres alltid nye. «Nokia - connecting people» heter det i reklamen. I Kosovos virkelighet leser vi om tårevåte Dagblad-journalister som låner bort sin mobiltelefon til flyktninger som må ringe inn en livsviktig beskjed. Hvor frigjørende er en slik handling?

At ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi gir store kulturelle og samfunnsmessige utfordringer, betyr ikke at teknologien er ustyrlig. Riktignok virker teknologi frigjørende på mennesket. Vi siviliserer verden med våre fremskritt. Vi legger den under oss. Vi går inn i den på nye måter. Alt dette kan til dels forsvares. Men når nærhet, tilstedeværelse og empati utøves kun gjennom kirurgisk bombing og pengebidrag via Internett har kanskje digitalromantikken tatt overhånd?

Vårt samfunn er bare tilsynelatende besatt av nærhet. Vi er dypt fascinert av samtidighet i tid, sted og rom. Samtidig er det noe med denne digitale, og derfor virtuelle, nærheten som gjør oss urolige. Virtuell nærhet kan ikke så lett skape identitet, empati, eller bidra til en global samvittighet. Det blir til slutt for mange inntrykk, og for lett å koble av. Samtidig er troen på avstand som en nøkkel til å holde volden vekk i større og større grad pulverisert. Gulfkrigen fra 1991 og Kosovo taler for seg. Vi er nødt til å involvere oss litt, for ting henger sammen.

Løsningene har imidlertid ikke blitt enklere av den grunn. Altfor ofte forføres vi av teknologiens muligheter, og glemmer dens begrensninger, vi lar kunnskapsrevolusjonen forføre oss. Vi bruker de våpnene vi har utviklet. Vi fanges av det besnærende ved den virtuelle nærheten - at vi ikke selv kommer i kontakt med det vonde. Nærmere en teknologiutvikling løsrevet fra menneskelige verdier er det vanskelig å komme.

Da serberne lyktes i å skyte ned en Stealth fighter, amerikanernes «usynlige» kampfly, ble det klart hvor langt dette er en virkelig virtuell krig. Stealth er usynlig på radar, men meget synlig for det blotte øye. Det virtuelle har med dette tatt over som «paramount reality», for å låne et uttrykk fra sosiologen Alfred Schutz (1899-1959). Det er teknologien som er virkelig, ikke menneskene. Sagt på en annen måte: virkeligheten on-line er viktigere en virkeligheten off-line.

I on-line-samfunnet kan du melde deg på og av som du lyster. Dette uforpliktende, frigjørende samfunnet gir opphav til digitale løsninger. Vi involverer oss med våre fly, våre mobiltelefoner og våre penger. Vi får kontinuerlig e-mail fra en Interrail-kamerat i Pristina. Her blir både studentenes kafébordsolidaritet og familiens TV-solidaritet forenet. Men når vår folkelige, moralske forargelse blir utløst ved å sende kr 200 på Postgiro, er vi vitne til en dødelig blanding mellom det virtuelle og det reelle.

Kevin Warwick, professor i kybernetikk ved Universitetet i Reading, hevder at vi er i ferd med å la maskiner ta over viktigere og viktigere områder i livet. Med Kosovos maskineri i gang kan vi gi ham rett. Selv har han montert en mikrobrikke i armen for å føle «cyborg»-følelsen - være både menneske og maskin. NATO har valgt å gi 19 land en slik følelse. Vi er med i spillet, vi gjør noe. Det føles bedre. Og så er vi bare «nesten» med, vi sender våre våpen, men ikke våre menn.

Snart styrer maskinene både penger og følelser. Og hvem har sagt de vil gjøre det med menneskelige hensyn? Hvem har ansvaret for maskinelle gjerninger? Når en amerikansk pilot med sin dødelige flyfrakt dreper 70 sivile ved et feilgrep, er det da teknologien, mannen, eller NATO som har ansvaret? Ansvar pulveriseres når maskiner styrer bombene. Ansvar pulveriseres når fienden påføres materielle, militære tap, mens vi ikke går inn for landing og er villige til å ofre våre egne liv. Kosovo er en virtuell krig om reelle verdier. Teknologien åpner for ansvarsfraskrivelse, fordi den i seg selv ikke tillegges følelser. Så lenge den styres av mennesker. Gjør den fortsatt det når slike ting skjer? Vi er i ferd med å la de teknologiske realiteter bli de mest virkelige og viktige i et hendelsesforløp. Mennesket blir bare et påskudd.

Kosovo har altså å gjøre med vårt forhold til det virtuelle. Problemet er ikke så mye at vi ikke egentlig vet om det har skjedd noe der fordi vi har sett alt gjennom medias briller, slik den franske filosofen Baudrillard hevder om Gulfkrigen. Kosovo peker på et annet problem som oppstår når det virtuelle blir en viktig del av vår virkelighet - hvordan holder vi det vonde på avstand? I Kosovo dør ingen fra Vesten, foreløpig. Det virtuelle diplomatiet råder. Og med det råder maskinene. Menneskene framstår ikke som samlet i reell medfølelse. Vi er mer som senmoderne vesener i en nomadisk fred med oss selv, vel vitende om at det kommer andre tider og andre steder.

Egentlig er det vel solidariteten med våre egne ting som får oss til å reagere. Vi reagerer fordi TV-en er blitt forurenset av virtuelt kaos, av nyhetssendinger og debatter uten ende. Vi ønsker en slutt på unntakstilstanden, vi ønsker oss tilbake til godstolen. Det er grenser for hvor lenge vi kan leve i slik uro. Mer enn noe annet ønsker vi oss å få være nomader. Vi ønsker å være fristilte. Å få gi vår skjerv og gå videre. Knytte oss til andre steder, lære om andre konflikter, flytte oppmerksomheten. Kosovo har i realiteten allerede vart for lenge.

Teknologi gir ikke i seg selv noe troverdig forhandlingsrom. Det som avgjør er fortsatt hvordan teknologien forstås. Vi trenger tid til å hanskes med vårt virtuelle diplomati. Det er en kulturell oppgave, og krever tydeligvis sine offer. Sikkert er det at selv i den brutale virkeligheten utøves ikke nærhet best med kirurgisk bombing, Internett eller mobiltelefon. Siste nytt innen teknologi gir en rekke muligheter. Du kan imidlertid ikke selge toleranse med teknologisk eleganse fra Motorola. Der digitalromantikken råder, må ofte virkeligheten bringes inn utenfra. Den reelle tragedien i Kosovo ser ikke ut til å forsvinne. Det finnes grenser for virtuelt diplomati, selv i 1999.