LOV Å VÆRE JÅLETE: Det er bra det er blitt lov å være forfengelig igjen. Men friheten kan fort bli en forventning, en norm, som kan brukes mot andre. Foto: Colourbox.
LOV Å VÆRE JÅLETE: Det er bra det er blitt lov å være forfengelig igjen. Men friheten kan fort bli en forventning, en norm, som kan brukes mot andre. Foto: Colourbox.Vis mer

Det ytre som teller

Å si at en kvinne er sjuskete og stygg, oppleves som et argument som trumfer alle andre.

Jentene på atten og nitten som mandag ble intervjuet i Aftenposten, var ikke i tvil. Ordet «feminist» var ikke noe de ville ha på seg, fordi det assosieres med å være ubarbert og usminket. En gammelmodig type feminisme, som neppe noen på jentenes alder har hatt direkte erfaring med, er ennå et høyst levende skjellsord.

Det er lenge siden småjenter ble tvunget ut av de rosa kjolene og inn i røde snekkerbukser av velmenende foreldre som skulle motarbeide samfunnets tvangskjønning av uskyldige nurk. Det ble lov å være jålete igjen, og takk og lov for dét.

Ønsket om å ta seg godt ut ligger dypt i både kvinner og menn, særlig om de har noen de ønsker å ta seg godt ut for. Litteratur fra alle tider skildrer den særegne fortvilelsen til en forelsket person som frykter en vakrere rival. Det ønsket, den forfengeligheten og den sårbarheten har ofte blitt latterliggjort som noe overfladisk og nevrotisk, blant annet av forfatteren Zadie Smith. Det blir for grunt.

Men så skal det ikke mye til før friheten til å være forfengelig blir en forventning om å være det, en norm. Plutselig er det en vederstyggelighet å være usminket. Plutselig er det å si til en kvinne at hun er sjuskete og stygg, blitt til et argument som knuser alle andre. Jentene i Aftenpostens artikkel ikke vil bli forbundet med ordet feminisme fordi «det er blitt så knyttet til utseende». Norske og svenske kvinnelige mediekommentatorer kunne tidligere i vinter vise til eksempler på at upopulære meninger blir møtt med nedsettende kommentarer om hvordan de som mener, ser ut. Arenaene for å komme med sånt, er utallige og umulige å ha oversikt over.

Så hva kan gjøres? Holdningskampanjer og formaninger er ikke akkurat kjent for å vinne voldsomt gehør i aldersgruppen til de intervjuede jentene. At det oppstår et skjønnhetspress i et samfunn, særlig et velstående og kjøpesterkt samfunn som det norske, er nok ikke til å unngå. Det må den enkelte bare finne en måte å leve med.

Men det er kommet dit at de som øver voksen innflytelse i livene til unge mennesker, gutter og jenter, kan ta seg tid til å fortelle dem at utseendet bare er en del av alt de er, at andre egenskaper er viktigere å verdsette og kultivere - og at den som skal holde ryggen rak gjennom et langt liv, bør holde fast ved tanken om at godviljen til en person som hører et saklig synspunkt og imøtegår det med kritikk av hvordan du ser ut, ikke er verd å trakte etter.

Det er naturlig å ville være tiltrekkende. Men den som har som mål å være det i alles øyne, blir fryktelig lett å såre og manipulere. Det er mye som trekker ungdom i retning av å tro at det er dét de bør være. Noe må trekke i motsatt retning også.