Det ytterste

De vakreste og mest intense diktene i Göran Sonnevis siste diktsamling er de 14 diktene i midtfasen i boka som handler om morens sykdom og død. Framtiden finnes over alt, sier dikteren i det første av diktene i denne suiten.

Dyp roper til dyp, evighetene til hverandre, spørsmålet er hvordan vi gir hverandre tid.

Så får han meldingen om morens kreft og skildrer den med detaljrik fagkunnskap og oppskakende medopplevelse. Konklusjonen er klar: «Min mor kommer aldri mera hem.»

Deretter følger en rekke dikt der mor og sønn opptrer i en vekselsang, i nær forståelse og ømhet ved grensen av det evige. Moren roper på ham «inifrån skuggorna», men han skal ikke følge henne, «inte den her gången». «När den kommer/vet ingen».

Reflekterer

Sonnevis dødsdikt vitner om at han erkjenner at han er på vei mot den siste grinden han også. Morens død tvinger ham til å reflektere i dikt etter dikt over den ytterste grensen. Sonnevi skildrer døden som et oppbrudd, som musikk og lys, og som en gåte. Han stiller spørsmål om hva som kommer etterpå og medgir at årene har gitt ham ny innsikt om en annen og utenomsanselig virkelighet. Det finnes altså andre ordninger, slår han fast.

Helt siden debuten i 1961 har Göran Sonnnevi vært et særsyn i nordisk lyrikk, en politisk poet med et inntrengende, nakent språk, som knuste de poetiske tradisjoner for å skape bevissthet om politiske overgrep i samtiden han mente angikk oss alle. Hele tiden hvisket han oss i øret at vi var medansvarlige.

Human

Gang på gang lyttet man til hans lavmælte røst om overgrepene, mordene, henrettelsene og medansvaret. Han tok ikke parti i striden, men med en human sosialisme ville han lyse vei i mørket mot en bedre framtid. Imperalismen var for ham ikke bare en form for politisk og økonomisk maktutøvelse, men også en vestlig mental tilstand, som var tilstede i vår kultur som en usynlig og allestedsnærværende gift.

Likevel er de konkrete politiske innslag neddempet, ja, nesten utvisket, og dikteren strør dem bare sporadisk inn i sin sammenhengende samtale med leseren, som denne gang er ført i en tillempet sonetteform. Til gjengjeld er lidelsen som de politiske overgrep fører med, til stede som en stille og overveldende eksistensiell smerte i enda større grad enn før. Urettferdigheten er blitt en allmenn menneskelig væreform, en slags skrikende absurditet som omklamrer oss alle. Samtidig finnes det en annen og dypere form for eksistens og liv. Det finnes noe bortenfor bergene, det finnes gåter og muligheter som gjør menneskelivet uendelig rikt, og tilbyr muligheter. Ikke minst kan kjærligheten gi livet en slik dimensjon.

Sonnevis språk er enkelt, til tider nesten minimalistisk, og magert i sin bruk av sammenligninger og språklige bilder. Hans styrke ligger i det presise ordvalget og de korte hovedsetningene. Så sterkt virker disse diktene at man tidvis gisper etter pusten. Uten tvil må dette være noe av det ypperste som er prestert i nordisk lyrikk de senere år.