Dett var dett-året

Hallo? Er det noen som har sett noe til Ane Brun? Kaizers Orchestra eller kanskje Elvira Nikolaisen?

I januar så det ut som om det kom til å bli en fantastisk norsk musikkvår. På utgivelseslistene lå solide, storselgende og kvalitetssikrede artister som perler på en snor nedover vårmandagene. Det skulle starte med et kommersielt storeslem med Madrugadas sorginnhyllede «Madrugada», fortsette med Kaizer Orchestras «Maskineri», Ane Brun og hennes «Changing of the seasons» i mars og en Elvira Nikolaisen som skulle følge opp suksessdebuten «Quiet Exit» med «Indian Summer».

I tillegg var det en liten hype rundt rett-fra-levra-debutanten Ingrid Olava og hennes «Juliet’s Wishes», samt at det sitret rundt veteranen Thom Hell og hans «God If I Saw Her Now». Vi lå utrolig godt an - og så ble det stille.

Det eneste som har preget det norske musikkåret 2008 er mangelen på temperatur. Hvis man ser bor fra Madrugada og den massive omtalen rundt albumslippet på begynnelsen av året, har de norske musikkstjernene vært uforholdsmessige anonyme i månedene som har gått. Etter runden med lanseringsintervjuer og personlige betroelser har artistene forsvunnet fra offentligheten for å la musikken tale sin sak. Det har ikke skjedd.

Selv om de fleste har fått gode anmeldelser, Ane Brun ble til og med tildelt en sekser her i avisa, har de sunket som småstein i folks bevissthet. Det har vært gode plater, dårlige salgstall og elendig med presse. Det har rett og slett vært en fryktelig daff vår.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå har nok pressedelen av Musikk-Norge sin del av skylda for at artistene har forduftet fra spaltene etter at betroelsene kom på bordet i den første intervjurunden. Oppfølgingene har på ingen måte matchet lanseringene. Det som likevel først og fremst har manglet er HITSINGLENE. Det var «Lift Me» som løftet både Madrugada og Ane Brun opp på superstjernenivå. Elvira Nikolaisens «Love I can’t defend» surret og gikk på P1 i flere måneder i 2006, mens Kaizers Orchestra har trukket den ene hiten etter den andre opp av hatten i årevis.

I dag ligger ikke Ane Brun og Kaizers Orchestra på radiolista i det hele tatt. Elvira Nikolaisens «The One You cannot Keep» spilles kanskje på radio, men mangler video på YouTube. Og de to unntakene som bekrefter regelen, Kurt Nilsens «Lost Highway» og Maria Haukaas Storengs «Hold on Be Strong» rir på en Melodi Grand Prix/«jeg er ikke onanisten»/Willie Nelson-bølge. Dett var dett.

2008 framstår hittil som et hvileskjær for norsk musikk. Kanskje den norske sounden går på tomgang etter flere år på toppen av hitlistene. Kanskje interessen for norsk musikk har vært unaturlig stor de siste åra og man nå har gått litt lei av de samme trynene gang på gang. Kanskje platekjøpene i mindre grad lar seg engasjere i en verden der musikkens markedsverdi har blitt devaluert til en mp3-fil eller kanskje det bare er stille før stormen. La oss håpe det, Ida Maria kan ikke stå for alle sprellene alene.

HVA SKJEDDE?: Elvira Nikolaisen skulle følge opp suksessdebuten «Quiet Exit» med «Indian Summer». Så ble det stille. Foto: FRANK KARLSEN
HVA SKJEDDE?: Elvira Nikolaisen skulle følge opp suksessdebuten «Quiet Exit» med «Indian Summer». Så ble det stille. Foto: FRANK KARLSEN Vis mer
Dett var dett-året