Gabriel Fliflet spiller på Førde-festivalen i sommer. Her fra utdelingen av Raftoprisen i 2010. Foto: Tor Erik H. Mathiesen / SCANPIX
Gabriel Fliflet spiller på Førde-festivalen i sommer. Her fra utdelingen av Raftoprisen i 2010. Foto: Tor Erik H. Mathiesen / SCANPIXVis mer

KOMMENTAR KLASSISK

Dette er antakeligvis Norges beste festival

Alt for mange festivaler tilbyr ferdigtygde konsepter som er ufarlige og politisk korrekte.

Kommentar

I 1986 var forfatteren Anthony Sampson på besøk i Bergen. Den berømte engelskmannen som skrev den offisielle biografien om Nelson Mandela, hadde en sterk interesse for kulturens kår rundt omkring i verden. Jeg var sjåføren hans disse dagene, og vi snakket fortrolig om livet og kunsten. «Har dere mange festivaler i Norge? Musikk, teater, film og bøker – hvordan ser det ut?» Jeg måtte tenke meg om. «Vi har ikke så mange, egentlig. Ti-tolv festivaler, kanskje noen flere.»

Sampson syntes dette hørtes lite ut. Han hadde rett. Mellom Bergen og Trondheim var det dengang en rockefestival, jazzfestivalen i Molde, Operafestivalen i Kristiansund og ikke så mye mer. Ser vi på festivalene som nå arrangeres i landet vårt, er antallet blitt flere hundre med mangfoldig tematikk. Geografisk er det en festival nesten på hvert nes.

Årsakene til denne oppblomstringen er flere. Etterkrigskullene var tallmessig betydelig større enn før, de var på 1980-tallet blitt tredveåringer som hadde vokst opp i en banebrytende tidsperiode. Sterk materiell velstand med bedret helse og skolegang hørte med. Den teknologiske revolusjonen med TV-mediet og vinylplater var også en inspirasjon for folk flest. Musikk og kultur ble noe alle forholdt seg til, selv om vi ennå ukritisk hyllet gudene fra England og USA og var overbærende med våre egne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da Danny Kaye besøkte Norge, stod folk tettpakket langs veien til flyplassen for å få et glimt av en legende. Vi så ham ikke, men dagen var likevel god. Etter hvert fikk norske musikere og skuespillere utdannelse hjemme og ute, men det var ikke plass til alle ved institusjonene som eksisterte. Nye initiativ kom til, og nye festivaler så dagens lys.

På denne tiden fylte oljesektoren statskassen med penger. På 1990 tallet var det derfor økonomisk rom for å starte opp nye tiltak. Tilskudd fra det offentlige stilte samtidig krav om at festivalene skulle gi et tilbud til særskilte grupper. Barn var viktig, likeså pensjonister, mens det flerkulturelle ble et nytt moteord uten så mye innhold i begynnelsen.

ET GODT EKSEMPEL: Gabriel Fliflet spiller på Førde-festivalen i sommer. Her fra utdelingen av Raftoprisen i 2010. Foto: Tor Erik H. Mathiesen / SCANPIX
ET GODT EKSEMPEL: Gabriel Fliflet spiller på Førde-festivalen i sommer. Her fra utdelingen av Raftoprisen i 2010. Foto: Tor Erik H. Mathiesen / SCANPIX Vis mer

Det er interessant å registrere at festivaler som var tuftet på en kjernevirksomhet, etter noen år gikk langt utenfor sitt opprinnelige mandat. Jazzfestivaler inviterte til konserter med rock- og popartister, og klassiske festivaler trakk inn jazz-utøvere. Dette skyldes ønske om synlighet, økte inntekter samt tilfredstille offentlige krav om å være nyskapende.

Folkemusikken var i manges øyne en uinteressant sjanger med utøvere i bunad som spilte hardingfele eller framførte stev om kuer og griser. Folkemusikken hadde en halvtime på NRK radio hver uke, det fikk holde, mente de som bestemte. Førde i Sogn og Fjordane var tilbake på 1980-tallet et stillferdig tettsted. Innbyggerne måtte ofte krysse fjord og fjell for å komme seg på jobb. Livserfaringen i denne regionen er sterk, og daværende fylkeskultursjef Lidvin Osland forstod at en festival for folkemusikk ville passe ypperlig i Førde.

Førde-festivalen er blitt en suksess og arrangeres i år fra 4.-8.juli med et oppkomme av poengterte konserter. Denne festivalen er flere ganger kåret til en av Norges fremste uansett sjanger. I år står trekkspiller, sanger og komponist Gabriel Fliflet på scenen og er et eksempel på hva en festival bør tilby. Ikke ferdigtygde konsepter som er ufarlige og politisk korrekte, men heller gi rom for Fliflets formidling av galskap og ettertanke med humor og friske toner. Festivalene som klarer dette er verdt å støtte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook