ELSKER ISTANBUL: Ahmet Altan (68) elsker den heftige metropolen han bor i, det menneskelige kaoset, de enorme vannmengdene som skiller bydelene fra hverandre. Han er journalist og kommentator, dessuten en av landets mest populære forfattere. Fem av hans romaner er kommet ut på norsk. Foto: Fredrik Wandrup
ELSKER ISTANBUL: Ahmet Altan (68) elsker den heftige metropolen han bor i, det menneskelige kaoset, de enorme vannmengdene som skiller bydelene fra hverandre. Han er journalist og kommentator, dessuten en av landets mest populære forfattere. Fem av hans romaner er kommet ut på norsk. Foto: Fredrik WandrupVis mer

Anmeldelse av Ahmet Altans «Eg får aldri sjå verda igjen»

Dette er årets første sekser

Fabelaktig skrivekunst fra et politisk fangeskap.

Slik jeg kjenner den tyrkiske forfatteren Ahmet Altan (68) etter å ha møtt ham i Oslo og Istanbul, er han en vennlig og åpenhjertig mann og en frodig forfatter. Dypt engasjert i hjemlandets skjebne og Tyrkias forhold til resten av Europa.

Han har i alle år vært en populær og frittalende avisspaltist, og romanene hans har en stor leserkrets i Tyrkia. Fra 2007 til 2012 var han redaktør i avisa Taraf (Ståsted), som tok til orde for et nærmere forhold mellom Europa og Tyrkia og en forsoning mellom myndighetene og den kurdiske minoriteten. Avisa ble stengt i 2016.

Tyrkisk kaos

«Europa trenger Tyrkia,» sa Ahmet Altan da jeg møtte ham i 2007. «Europa trenger litt kaos. Uten kaos stagnerer man. Man klarer ikke skape.» Han mente at Tyrkia trenger å være knyttet til EU, men også at Europa trenger innflytelse fra fargerikdommen og det kreative kaoset i tyrkisk kultur. Altan spådde at dersom Europa fortsatte å avvise Tyrkia, ville det kunne ende med et diktatur. Det siste har han utvilsomt fått rett i.

Den mangfoldige og skapende siden av Tyrkias kulturliv har som kjent vært forfulgt og forsøkt utradert av det sittende regimet. Journalister og redaktører er fengslet. Ahmet Altan ble arrestert etter unntakstilstanden som ble innført etter kuppforsøket sommeren 2016. For et år siden ble han i en rettssak i Istanbul dømt til livsvarig fengsel uten mulighet for å anke, sammen med sin bror Mehmet.

Terrorpolitiet

Deres far Cetin Altan var også en kjent forfatter og skribent. Han ble stilt for retten rundt 300 ganger og satt i fengsel i to år. Han døde i 2015. Begge sønnene har stadig vært trukket for retten, Ahmet Altan rundt 100 ganger. Hva nå? Er han kommet til veis ende? Kommer han til å dø bak murene i et tyrkisk fengsel?

Det vet han ikke. Han vet bare at klokka 05.42 om morgenen lørdag 10. september 2016 ringte det på døra og seks politifolk iført antiterroravdelingens vester stor utenfor. De kom ikke uventet. I motsetning til Josef K. i Franz Kafkas «Prosessen», visste Altan hva han hadde i vente. Han hadde allerede pakket noen klær til bruk i fengslet.

Han satte på litt tevann og spurte med en stemme som etterlignet faren, Cetin Altan, om de ville ha en kopp. Det ville de ikke. Da sa Ahmet, med sin fars stemme: «Det er ikkje smørjing, det er berre å ta.» Disse ordene, som er gjengitt i boka «Eg får aldri sjå verda igjen», som nå kommer på norsk. Replikken var en gjentakelse av en setning faren hadde kommet med da han ble arrestert 45 år tidligere. Slik markerte Ahmet at ingen framskritt var gjort på alle disse åra.

Nei til sigarett

Boka til Ahmet Altan er et meget sterkt dokument. Den er konkret, kjølig observerende, full av detaljer som beskriver omgivelsene. Samtidig er den poetisk. De sterke setningene, utmerket oversatt, står som meislet i stein, en og en, med avsnitt mellom hver. På vei til fengslet byr en av politimennene Altan på en sigarett.

«Eg rista på hovudet og smilte: ‘Eg røykjer berre når eg er nervøs,’ sa eg

Dette var den andre setningen som får teksten til å skjelve. Den «endra brått all ting». Altan skriver: «Lik eit skarpt samuraisverd som i eit sveip kløyvde eit silkeskjerf i svevet, delte ho røyndomen i to.» Det som følger er nydelig og lynskarpt formulert. De lyriske refleksjonene kaster et lys fram mot slutten av boka, der det står: «De kan setje meg i fengsel, men de kan ikkje halde meg innesperra.»

Klassisk sjanger

Sjangermessig tilhører Ahmet Altans bok, som han har sendt ut i verden via sine advokater, fengselslitteraturen. Den føyer seg inn i en rekke av klassikere, skrevet av forfattere som filosofen Boëtius i år 524, Oscar Wilde fra Reading fengsel, Breyten Breytenbach på sin sørafrikanske celle, eller av Petter Moen, som risset sin dagbok inn i dopapir mens han var tyskerne fange i Møllergata 19.

Disse verkene, og mange flere, handler om ondskapen bak frihetsberøvelsen, «det uhyrlege ansiktet til røyndomen», og om fortvilelsen ved å være fratatt livet slik de kjenner det. Ahmet Altan motsetter seg disse kreftene med setningen om røyking og nervøsitet. Han kunne ha gitt etter for den nye virkeligheten. «Men da eg sa denne setninga, var det med ein skjult latter som eg kjende stige fra lungene og heilt opp til leppene».

Skriving som overlevelse

Han skriver om kampen mot de destruktive følelsene, om aldri å kunne se seg selv i et speil, om hvordan det føles å ha på seg håndjern, om den absurde rettssaken der han uten bevisførsel blir dømt til livsvarig fengsel for å ha deltatt i kuppet mot makthaverne. Han skriver om å ikke kunne måle tida som går, om drømmer, om litteratur han har lest eller skrevet.

Men først og fremst om hvordan det å skrive er en måte å overleve på. «I ei bitte lita celle skal eg bruke livet mitt til å skrive min eigen odyssé,» skriver han. Vi vet at han skriver på nye romaner, blant annet i den såkalte Ottoman-kvartetten, der «Som et sverdsår» (norsk utgave 2004) er første bok. «Eg får aldri sjå verda igjen» er ikke utgitt i Tyrkia, men kommer i Italia, Tyskland og Norge. Forhåpentligvis vil nye romaner fra Altans hånd også bli oversatt og utgitt her hjemme.