Krim har ofte en detektiv som fanger en drapsmann. Men barneregler er til for å bryte med, som i Christies klassiske, moderne og postmoderne krim «And then there were none» (1939), tidenes bestselgende romanforfatters bestselgende bok, med mer enn 100 millioner skremte sjeler.
Krim har ofte en detektiv som fanger en drapsmann. Men barneregler er til for å bryte med, som i Christies klassiske, moderne og postmoderne krim «And then there were none» (1939), tidenes bestselgende romanforfatters bestselgende bok, med mer enn 100 millioner skremte sjeler.Vis mer

Dette er den beste påskekrimmen på tv i år

Ingen er trygg i fare i mester Agatha Christies nedrige nullsumspill.

TV-ANMELDELSE: Den glupske norske krimappetitten er for meg et uløst mysterium, og om noen spurte, ville jeg nok svart appelsinkvikt at «jeg liker ikke krim».

Men jeg er ikke uberørt. For selv om Derrick, Bergerac og Poirot ga tilsynelatende trygghet med orden og straff, snudde jeg meg i flere år skamfullt med svett gåsehud i landeveismørket for å se etter «Plystreren» med parykk og hodelykt, mørkemannen mot etterforsker Dalgliesh i «Devices and Desires», påskekrimmen jeg neglebeit til på et høyfjellshotell i 1991.

Det er god norsk påsketradisjon å skremme fjellvettet av hverandre.

Krim har ofte en detektiv som fanger en drapsmann. Men barneregler er til for å bryte med, som i Christies klassiske, moderne og postmoderne krim «And then there were none» (1939), tidenes bestselgende romanforfatters bestselgende bok, med mer enn 100 millioner skremte sjeler.

Som detektiv overlater Christie tilskueren og ti dødsdømte karakterer til seg selv i en finurlig, perspektivskiftende dødsfortelling urettferdig som livet, der dragsug mot hermeneutiske hint, sammenheng og forløsning forblir utilfredsstilt i krimtease og gjettemoro. 
Etterforskning erstattes av førfamling og underveisflukt i en nådeløs nedtelling, med endelikt bare utsatt av diktanalyse.

Mellom Storbritannia og Norden trengs adapter på grunn av forskjell i spenning, men som blanding av mordmysterium og psykologisk thriller likner denne adaptasjonen nærmest en nordisk noir, med kjølig lys og tone over et koldtbord av rettersteder. Gjennom tilbakeblikk, drømmer og hallusinasjoner er flukten fra og jakten på øyboer «U.N. Owen» («unknown» eller «you know when») like mye en «whodunit» som en «how-» og «whydunit». Under barbariets ferniss av etikette skildres rettferdig harme og privatjustismord på såkalt skyldige, spent mellom fortrengning og samvittighet i gråsonene god og ond, høy og lav moral og klasse. Skikk og bruk og kast. Alle samfunn er ei øy, og alle speilbilder er samtidig. Og på randen av krig i 1939 så øyimperiet seg selv for siste gang.

Manusforfatter Sarah Phelps og regissør Craig Viveiros er tro mot Christies tone, med detektivløsheten som den store styrken sammen med periodens klangbunn for nåtida: siste, overfylte båt i en stormovervåket, men autoritetsløs endetid, der ingen har svar og de som tar ansvar bruker vold - med varm te og teppe til noen.

Instagram Følg @dagbladet.no på Instagram