TV-ANMELDELSE: Den glupske norske krimappetitten er for meg et uløst mysterium, og om noen spurte, ville jeg nok svart appelsinkvikt at «jeg liker ikke krim».

Men jeg er ikke uberørt. For selv om Derrick, Bergerac og Poirot ga tilsynelatende trygghet med orden og straff, snudde jeg meg i flere år skamfullt med svett gåsehud i landeveismørket for å se etter «Plystreren» med parykk og hodelykt, mørkemannen mot etterforsker Dalgliesh i «Devices and Desires», påskekrimmen jeg neglebeit til på et høyfjellshotell i 1991.

Det er god norsk påsketradisjon å skremme fjellvettet av hverandre.

Krim har ofte en detektiv som fanger en drapsmann. Men barneregler er til for å bryte med, som i Christies klassiske, moderne og postmoderne krim «And then there were none» (1939), tidenes bestselgende romanforfatters bestselgende bok, med mer enn 100 millioner skremte sjeler.

Som detektiv overlater Christie tilskueren og ti dødsdømte karakterer til seg selv i en finurlig, perspektivskiftende dødsfortelling urettferdig som livet, der dragsug mot hermeneutiske hint, sammenheng og forløsning forblir utilfredsstilt i krimtease og gjettemoro. Etterforskning erstattes av førfamling og underveisflukt i en nådeløs nedtelling, med endelikt bare utsatt av diktanalyse.