NYE TALL: Det setter en ny ramme for norsk oljepolitikk, og gjør Paris-målet langt mer ubehagelig for norske politikere. Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix
NYE TALL: Det setter en ny ramme for norsk oljepolitikk, og gjør Paris-målet langt mer ubehagelig for norske politikere. Foto: Terje Pedersen / NTB ScanpixVis mer

Dette er det ikke mange som har oppfattet. Kanskje ikke engang statsministeren selv

Norsk oljepolitikk har fått helt nye rammer etter FNs siste klimarapport.

Kommentar

Det begynner å bli svett i norsk oljepolitikk. Paradokset i at vi har forpliktet oss til stadig mer ambisiøse internasjonale klimaavtaler, samtidig som Norge er en betydelig olje- og gassprodusent, blir mer påtrengende jo lenger tida går og karbonnivåene i atmosfæren stiger. Forslag om en styrt avvikling av industrien er ikke lenger forbeholdt Miljøpartiet de grønne – politikken har nå også flyttet inn i arbeiderbevegelsen, med AUF som første stopp. Foran regjeringsforhandlingene har både KrFU og Unge Venstre krevd stans i oljeleting og nei til alle nye konsesjoner på norsk sokkel. Moderpartiene selv har begge sagt at de ønsker å stramme inn oljeskatteregimet, slik at selskapene må ta en større del av den økonomiske risikoen i letefasen.

Som et svar på alt dette har næringens bransjeorganisasjon, Norsk olje og gass, pumpet ut påvirkningskampanjer i sosiale medier. I forbindelse med tv-serien «Lykkeland» om oljeeventyret i Stavanger, har de trukket fram redusert barnedødelighet, økt legedekning og andre utviklingstrekk Norge har felles med andre industriland uten olje, og tatt det hele til inntekt for den utvilsomt svært innbringende næringen. Uten oljen og gassen hadde Norge måttet ha en annen næringsstruktur, og vi hadde nok ikke vært like rike. Men et u-land? Hanskene er av. Det er opplagt at næringen frykter både politisk press og å få opinionen mot seg.

I hele dette vanskelige politiske landskapet, har regjeringen kunnet nøye seg med å være ganske omtrentlige. Vi forplikter oss til målene i Paris-avtalen, kan Erna Solberg og resten av regjeringsmedlemmene si, uten at de mener det har gitt direkte føringer for norsk olje- og gasspolitikk. Norge fulgte opp signeringen av Paris-avtalen i 2015, med raskt å lyse ut helt nye leteområder i Barentshavet.

Med 1,5-gradersrapporten fra FNs klimapanel (IPCC) i oktober, har dette bildet endret seg. Det er det ikke mange som har oppfattet, kanskje ikke engang statsministeren selv. Hun har kanskje vært for opptatt med å legge fram budsjett og manøvrere seg i forhold til KrFs retningsvalg, til å ha hatt tid til å studere IPCC-rapporten i detalj. Der står det nemlig for første gang klart og tydelig (på side 16 i rapporten) hvor mye olje verden kan bruke de neste tiårene, dersom vi mener alvor med 1,5-gradersmålet.

I en artikkel i dag viser vi at Erna Solberg brukte helt andre tall da hun nylig skulle snakke til bransjen om framtida for norsk olje- og gassvirksomhet. Hun henviste til Det internasjonale energibyrået (IEA) sitt «bærekraftscenario», som slett ikke er bærekraftig - i den forstand at det ikke vil begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. IEAs scenario vil ta verden til netto null utslipp 20 år for seint.

Statsministerens kontor sier til oss at Solberg henviste til IEA-tallene for å være høflig overfor neste taler på programmet – sjefen for IEA. Altså at hun ikke la så mye i de konkrete tallene, og at målet om å nå Paris-avtalen uansett overstyrer. Men det er ikke bare Solberg som har vært høflig og brukt tallene fra IEA for å berolige norsk oljebransje. Også olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg brukte nylig det samme tallet, uten å risikere å fornærme IEA-sjefen ved å blafre med noen andre tall. Faith Birol fra IEA var ikke i salen.

Solberg og Freiberg slipper kanskje unna denne gangen, men sannheten er at vi nå har gått inn i en ny tidsregning. Før og etter 1,5-gradersrapporten. Norge må nå forholde seg til at FNs klimapanel har satt et tak for hvor mye olje verden kan forbruke de neste årene for å nå det målet verden har satt seg, og Norge holder hellig. Det setter en ny ramme for norsk oljepolitikk, og gjør Paris-målet langt mer ubehagelig for norske politikere.