Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dette er et av de flotteste spillene til Nintendo DS

«Mario & Luigi: Bowser's Inside Story».

|||HVA I ALL VERDEN det Mario og broren Luigi ikke har vært med på gjennom tidene?

Alt fra tennis, rørlegging, racerkjøring, golf og fåglarna vet hva annet. Endel rollespill har det blitt også, med både «Mario & Luigi»- og «Paper Mario»-seriene.

Brødrene Mario er i hvert fall på ferde igjen, i sitt tredje rollespill som medsammensvorne («Paper Mario»-spillene hadde en lei tendens til å sette Luigi i skyggen).

Det forrige spillet var en heller medioker opplevelse, så spørsmålet er om Nintendo har greid å ta seg sammen og levert varene her.

SOM NAVNET ANTYDER er det i store deler av spillet snakk om å utforske Bowsers indre systemer.

Dette fordi Koopa-kongen ble lurt til å spise en giftig sopp som gjorde kjeften hans om til en vanvittig støvsuger, og både folk og fe ble sugd inn i gapet. Hvem trenger vel en realistisk historie i et Mario-spill, sier nå jeg!

Spillets sjefsfiende, Fawful, som er like hysterisk festlig hver gang du møter på ham, har ikke bare kidnappet prinsessa, men også overtatt kontrollen over imperiet til Bowser.

Dette gir både Bowser og tokløveret Mario og Luigi hver sin agenda, men samarbeidet dem i mellom er ikke akkurat av den vanlige sorten.

I STORE DELER AV SPILLET er det Bowser du kontrollerer direkte på toppskjermen i hans søken etter sine innesperrede minions, men fra tid til annen må rørleggerne trå til for å indirekte hjelpe til.

Skal Bowser løfte noe voldsomt tungt? Brødrene stikker til armen og stimulerer muskelene der. Bowsers pollenallergi gjør halsen sår? Dra til bihulene og sett i gang et nys («Even my sneezes are AWESOME!»)!

Disse stimulansene gjøres gjennom forskjellige minispill og er med på å bryte opp spillet i mer håndterlige doser, noe som gjøres alt for sjeldent i rollespill spør du meg.

At det også sjongleres mesterlig mellom å kontrollere Bowser og Mario/Luigi slik at det aldri blir kjedelig er også en sterk bidragsyter til at spillet er så fordømt bra.

1

SPILLET KASTER NYE TING mot deg helt fram til den aller siste bossen, og det er så godt som null kjedelige øyeblikk.

I et øyeblikk styrer du Mario og Luigi i et rytme-minispill á la «Rhythm Paradise» for å pumpe opp musklene til Bowser, det neste har Bowser vokst til enorm størrelse og slåss mot et helt fjell i en episk kamp som gjør at du må snu DSen på siden for å få med all moroa.

Sannsynligheten for at du skal kjede deg er med andre ord veldig lav, og da gjør det heller ikke noe at selve kampsystemet er så innmari artig også.

Her er det ikke mye standard menyfikling som i «Final Fantasy», men heller et aktivt kampsystem hvor presise knappetreff, grandiose spesialangrep og defansiv taktikk er alfa omega.

FOR EKSEMPEL STYRER du begge brødrene samtidig når en fiende angriper, og du kan til og med slå tilbake dersom du timer et hammerslag eller hopp akkurat riktig idet fienden slår til.

I kampene som Bowser, som riktignok valser over det meste med sine ekstremt potente slag, kan du også velge å innhalere mindre fiender dersom du har lite helse igjen.

Disse ender så direkte opp i kamp med Mario & Luigi, noe som gir det taktiske ved spillet bokstavelig talt en ny dybde.

I SPILLET ER DET OGSÅ mye å gjøre utenom selve historien, og selv om mange av sidesprangene kanskje kan oppfattes som langdrygde, er de alltid krydret med mer flott dialog, fargerike karakterer og flere flotte kamper - så de er nesten alltid verd bryet.

Det eneste jeg har å utsette er de forskjellige puslespillbitene du må samle for å få nye spesialangrep. Disse tar ofte lang tid å få tak i ettersom du trenger ti stykk per angrep, noe som gjør det frustrerende å lete lenge etter den siste biten.

MEN DET ER SÅ mye variasjon, så mye moro, at det er vanskelig å legge fra seg spillet når du først har begynt. Historien er temmelig lunken, men fortalt med så mye humor gjennom en fantastisk dialog at du ofte ler høyt.

Grafikk- og lydmessig er det også noe av det beste på konsollen, og du skal være en kjipsekk dersom du ikke trekker på smilebåndene av kaklinga til Mario-brødrene den første gangen de lirer av seg en hel setning.

Har du spilt de to andre «Mario & Luigi»-spillene er dette det beste i serien - og samtidig det morsomste. Og det sier ikke rent lite, dette er en veldig sterk femmer til et av Nintendo DS' flotteste spill!

Dette er et av de flotteste spillene til Nintendo DS
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media