MUSIKER: Eivind Buene er musiker av yrke og debuterer i vår som romanforfatter. Foto: LARS EIVIND BONES
MUSIKER: Eivind Buene er musiker av yrke og debuterer i vår som romanforfatter. Foto: LARS EIVIND BONESVis mer

Dette er et musikkverk i bokform

Ambisiøs musikalsk roman som bare nesten lykkes.

||| BOK: Den unge samtidskomponisten Eivind Buene debuterer nå skjønnlitterært med en roman bygd som et musikkstykke. Vi følger kapittelvis fem enkeltstående skjebner:

En vellykket gift kvinnelig advokat som har truffet sin ungdoms kjærlighet. En vestkantgutt som har blackout fra en kveld
på byen, men kun husker en sigarettrøykende og Schuberts «Winterreise». En musikkelskende fysiker som har fått kreft, men nekter behandling. En norsk fiolinvirtuos som har valgt musikken fremfor kjærligheten. Og endelig den ungarske dirigenten Thomas Szabo

NullpunktSistnevnte er den litterært mest vellykkede og interessante. Som for musikere flest består hans liv i reising. Han havner i Bergen for å dirigere. Før konserten går han ned til brygga, hopper i vannet, kjemper seg opp — og ankommer podiet dryppende våt. Han har nådd et nullpunkt i tilværelsen,
i likhet med de fire andre i boka.  

Romanen er gjennomsyret av musikalske referanser. Buene har en åpenbar innsikt og dyp kjærlighet til den klassiske musikken. Sentral er Alban Bergs «Violinkonzert». Den ble skrevet til Alma Mahlers avdøde datter, og urfremført i 1936, i et Barcelona på randen av borgerkrig. Da var den forfulgte Berg død, og det dramatiske stykket ble dermed også hans requiem.

«Frosne tårer»Et sentralt tema er at den klassiske musikken uttrykker mer enn ord kan formidle. Når så Buene forsøker å formidle dette med ord, blir det vel pompøst: «De frosne tårene i pianoet klinger fullstendig nakent i all enkelthet, en menneskelig enkelhet, hinsides det guddommelige.»

Buenes litterære presisjonsnivå er også svært variabelt i forbindelse med de mange bildene han bruker. «Tiden reises på høykant og blir vertikal.» «Kanskje det er luften selv som har gått i oppløsning.»

Kompositorisk ambisiøs«Enmannsorkester» er en ambisiøs roman både kompositorisk og tematisk. Skildringen av de fem personene oppleves som introduksjoner til en roman, som først i siste kapitel gir mening. Her er det åpenbare paralleller til et musikkstykke, når romanen når et klimaks der de ulike temaene, eller skjebnene, forenes.

Da kryssklippes det elskende parets siste natt og den døende fysikeren, med fremføringen Bergs «Violinkonzert». Dette er godt. Veldig godt. Men det kommer for sent til at «Enmannsorkester» kan kalles en vellykket debut.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 5. april 2010.