Profitt i velferden:

Dette er et skittent velferdstriks

NHO og Spekters nye rapport om det norske velferdstilbudet framstår som et partisk propagandaskrift. Ropet om en «velferdsmiks» er nok bare et velferdstriks.

Profittfritt: Det er mange problemer i velferden, men de løses ikke av velferdsprofitører, skriver spaltist Roman L. Eliassen. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Profittfritt: Det er mange problemer i velferden, men de løses ikke av velferdsprofitører, skriver spaltist Roman L. Eliassen. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer
Meninger

«Eldrebølgen» innebærer store utfordringer for Norge de neste tiårene, i form av både finansiering av og bemanning i helse- og omsorgssektoren, som krever gode løsninger.

Spaltist

Roman Linneberg Eliassen

er samfunnsøkonom, forfatter og styremedlem i Rethinking Economics Norge. Han er tilknyttet tankesmien Manifest.

Siste publiserte innlegg

Når NHO Handel og Service sammen med Arbeidsgiverforeningen Spekter har satt ned et ekspertutvalg – med representanter fra både NHO-eide Civita og LO-eide Agenda – som skal gi innspill til Stortingets arbeid med velferdstilbudet, skulle man derfor tro det var grunn til å lytte.

Utvalgets rapport, «Morgendagens omsorgsutfordringer», konkluderer med behovet for et «omsorgsforlik» om en «velferdsmiks»: Kommunale, private (kommersielle) og ideelle aktører skal jobbe sammen for å løse utfordringene.

Rapporten er lansert på den nye nettsiden «velferdsmiks.no». Er den et propagandaskrift for profitt i velferden? Den gir i alle fall ingen tydelige argumenter for at «miksen» løser mangelen på verken penger eller folk, og bidrar til å villede om våre utfordringer i velferden.

Først om pengemangelen: Rapporten viser til regjeringens Perspektivmelding, og slår simpelthen fast at «offentlige utgifter vil overstige inntektene fra og med 2030». Det er riktig at dette er et scenario i Perspektivmeldingen, som kan inntreffe dersom vi ikke gjør noe med det.

Men den samme Perspektivmeldingen viser et stort handlingsrom til å videreføre dagens helse- og omsorgstilbud også under eldrebølgen. Det er bare hvis vi som samfunn prioriterer en ekstrem vekst i privat forbruk at vi ikke får midler nok til felles velferd. Hvis vi øker skattene i tråd med «inndekningsbehovet», vil den gjennomsnittlige lønnsmottaker fortsatt sitte igjen med hele 78% mer kjøpekraft – etter skatt, justert for inflasjon – i 2060 enn i dag, viser Manifest Tankesmies beregninger basert på Perspektivmeldingen.

Det er dermed også solid rom for å styrke velferdstjenestene, uten at vanlige folk har mindre i lommeboken etter skatt, dersom vi velger det.

Rapporten overdriver også det økonomiske problemet med «eldrebølgen». Utvalget viser fram økningen i antall pensjonister per yrkesaktiv, som gjør at samfunnets «forsørgelsesbyrde» blir tyngre fremover.

Men samtidig som det blir flere eldre, vil de yrkesaktive som «bærer» byrden bli sterkere: Perspektivmeldingen anslår en årlig produktivitetsvekst på 1,5%. Hvis det slår til, vil ikke samfunnets reelle forsørgelsesbyrde bli tyngre, men lettere, og økonomiens evne til å finansiere felles velferd i 2060 vil være større enn i dag, ikke mindre.

Rapporten oppfordrer til å ta innover oss de «samfunnsøkonomiske realiteter», men overser selv de finansøkonomiske realiteter: Utfordringen er å skattlegge veksten i privat sektor for å løse offentlige oppgaver, slik vi alltid har gjort.

Hvorvidt vi slipper løs kommersielle aktører innen en offentlig finansiert velferdsmiks har ingenting med dette problemet å gjøre.

Rapporten fastslår nettopp at det offentlige skal ha hovedansvar for finansieringen. Hvis det offentlige uansett skal betale, uten at skattene økes, kan det vel ikke være en løsning på finansieringsproblemet å sluse deler av skattemidlene ut til privat profitt?

Løsningen på pengemangelen i kommunene må løses med mer penger til kommunene, ikke mer penger til velferdsprofitørene.

Så til den andre hovedutfordringen: bemanning og kapasitet. Her er løsningen ikke åpenbar, og vi får heller ikke noe godt svar på det i rapporten, utover noe mumling om «skalerbar kapasitet» hos kommersielle og ideelle aktører.

Utvalgets foreskrevne vidundermedisin er at velferdsmiksen vil føre til innovasjon, gjennom mangfold og konkurranse. Det er mye som kokes i hop i denne miksen.

Mangfold er bra, og det sikres av et innslag av private ideelle aktører, som ikke driver for profitt. Hvorfor trenger man også kommersielle aktører?

Om man ser til barnehagesektoren, er erfaringen at de store kommersielle kjedene reduserer mangfoldet ved å kjøpe opp mindre aktører. Det fremmes noen eksempler på innovasjon, men det er uklart hvilken rolle eierform spiller i dette.

Rapporten fremhever gode muligheter for å kjøpe velferdsteknologi av private bedrifter - trygghetsalarmer fra Telenor, mat fra kolonial.no (det gjør vi på min jobb også). Men dette røres inn i den samme miksen som et helt annet, kontroversielt, tema, nemlig kommersielle aktørers inntog i selve driften av velferdstjenestene.

Det mest slående argumentet som anføres for at kommersielle aktører trengs, er at de allerede finnes – en slutning fra er til bør, en kjent logisk felle.

Rapporten lider av flere logiske brister. Motstridende premisser brukes forskjellige steder i rapporten. Ett sted vises det til lave fødselstall, og det påstås at vi mangler en «yngrebølge», som gjør at det fremover blir for få i arbeidsalder til å forsørge de eldre.

Et annet sted sies det at de som hevder at samfunnets totale forsørgelsesbyrde ser mindre dramatisk ut når man tar høyde for de yngre (som også må forsørges) tar feil, fordi andelen yngre ifølge SSB har en stabil utvikling. Utvalget fekter altså med lave og moderate fødselstall på samme tid.

Det virker dessverre som premissene velges ut fra ønsket konklusjon, heller enn at konklusjonen følger fra premissene. Argumentene går i sirkler, og hovedbudskapet man sitter igjen med er at vi trenger en velferdsmiks, fordi vi trenger en velferdsmiks.

Rapporten gir altså ikke svar på de utfordringer den foregir å ta tak i. Finansieringen av eldrebølgen løses på ingen måte ved offentlig finansierte velferdsprofitører, og man blir heller ikke klok på hvordan de skal løse bemanningsproblemet.

Alt i alt gir ikke rapporten noe solid faglig grunnlag for store politiske beslutninger som et «omsorgsforlik» i Stortinget. Den framstår dessverre mer som partisk propagandaskrift. En velferdsmiks er nok bare et velferdstriks.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.