«Dette er et spill som ikke burde overses»

«Blur» tar det beste fra «Mario Kart» og «Project Gotham Racing».

|||«Blur» er et energisk skifte for «Project Gotham Racing»-skaper Bizzare Creations. Riktignok kan begge bilspillene minne om hverandre, da de vektlegger lisensierte kjøredoninger med livslik fysikk, og den rette balansen av arkade- og simulasjonsaktig kjøring.

Men i øyeblikket «Blur» avfyrer et av sine elektriske «power-up»-våpen, innser du at spranget likevel er temmelig enormt.

Sammen med den grafiske presentasjonen til «Blur» - bestående av glorete og glødende neonlysskrift - er blandingen av fotorealistisk bilspill og «Mario Kart»-aktig kampracer alfa og omega for å begripe den særegne opplevelsen som tilbys her. Fartsfølelsen er fantastisk, og gir deg tidvis like mye tunellsyn som «Wipeout».

I motsetning til nylige «Split/Second» får du av «Blur» overraskende nok ikke hodet sjekket av en jumbojet («Song 2», noen?).

Men selv om førstnevnte kanskje er filmatisk og visuelt spektakulært på en måte sistnevnte aldri klarer å være, er «Blur» likevel langt mer underholdende rent spillmessig.

Her frontes ikke bare stil foruten innhold, og «Blur» kan du derfor ha mye gøy med.

For det første er våpensystemet spillmekanisk svært, svært rikt. De sci-fi-aktige våpnene har alle sitt fargerike ikon som plukkes opp på banen. Du har tilgang på ganske selvforklarende ting, lik for eksempel miner, fartsboost, skjold, og reparering.

På den mer kreative siden av skalaen finner du «bolt» - tre elektriske langdistanseprosjektiler, «shock» - elektromagnetiske lynpilarer som blokkerer veien for bilene i tet, «barge» - som sender ut sjokkbølger omkring fartøyet ditt, og «shunt» - en varmesøkende missil som endevender firhjulingene den uunngåelig treffer på.

Du kan til enhver tid ha opptil tre «power-ups» i bakhand, og dermed skreddersy taktikken til hver eneste situasjon.

Det som likevel gjør systemet mest minneverdig er måten du kan benytte enkelte våpen defensivt til å forhindre andres angrep. Spesielt siden du kan skyte de fleste våpnene både fremover eller bakover er det straks uante muligheter for hvordan hver enkelt konfrontasjon kan utfolde seg.

Bakspeilet gir et ekstra overblikk du må lære deg å utnytte, og når du for eksempel ser at en «shunt»-missil kommer i din retning, kan du slippe en mine eller skyte «bolt»-prosjektiler bakover for å avbryte angrepet.

De fleste våpen ha da også en distinkt motpart, og det bringer en tydelig stein-saks-papir-affinitet til kampsystemet - noe som mildt sagt blir intenst å forholde seg til mens du farer av gårde i 210.

1

Ved litt mer kjøretunge løp for eksempel, der du haster av gårde i kapp med klokka, må du i de krappeste svingene baklengs avfyre spillets fartsboost-«power-up» for - i «Matrix»-like omstendigheter - å stoppe bilen helt opp, for så å dirigere en 90-graders retningsendring, og til sist skyte deg videre igjen.

Alle våpnene representerer teknikker det tar tid å mestre, men som blir helt uvurderlig i lengden. Nettopp fordi våpnene også kjennes såpass balanserte, er det sjelden du føler spillet er kjipt og snyter deg fra den velfortjente seieren.

Progresjon i enspillerdelen går i en temmelig lineær, kapittelaktig struktur, der alle endelikt forankres i unike rivaler - inkludert to japanske tvillingjenter. Fullfør nok billøp og møt rivalenes betingelser, og du låser opp neste ledd i kampanjen.

Hele tiden får du også tilgang på nye biler - 55 realistiske sådanne - inndelt i fire forskjellige klasser, og med attributter fordelt på egenskaper som gjør bilene enten sakte og manøvrerbare, eller raske og lettere å sladde med.

Gjennom å slå rivaler får du tak på deres unike jernhester og eksklusive våpen, gjerne sterkere versjoner av de du ellers kan plukke opp. De computerstyrte bilførerne er kompromissløse og sadistiske beist, og enspillerdelen kan derfor være ganske utfordrende, men aldri frustrerende.

Du står nemlig aldri fast uten å ha noe å gjøre. Kanskje du vinner et annet race, og får hendene på en bedre bil til å takle tidligere ufullførte oppgaver med.

Alle løp gir erfaringspoeng - såkalte «fans» - og det er her rosinens i pølsa ankommer «Blur»s koldtbord. «Fans»-ordningen er en avart av «Kudos»-systemet fra «Project Gotham Racing»-spillene, der du fikk ekstrapoeng for å kjøre stilfullt.

Ved å komme på pallen, eller å gjennomføre såkalte «fankrav», som å sikk-sakk-kjøre gjennom et sett av midlertidige slalåmporter, sladde pent eller bruke spesifikke våpen på spesifikke måter, oppnår du poeng som stadig hever det generelle spillenivået ditt.

Dette gir deg en umiddelbar tilbakemelding på progresjonen din, som dyktig stryker prestasjonsfølelsen med hårene. Siden «fankrav» dukker opp rett som det er underveis i løpene, er det med andre ord alltid mye å gjøre under hvert eneste race. Derfor havner du kanskje frivillig opp med å kjøre den samme banen fire-fem ganger på rad, uten at det faktisk blir kjedelig.

Banene «Blur» disker opp med er da også svært varierte, og her får du kjøre i grisgrendte strøk som Brighton, Barcelona, New York, San Francisco og Tokyo, for å nevne noen.

Kanskje kan banene oppleves litt nakne i forhold til det vi nylig kunne se i «Split/Second», men nivådesignet på de over tretti kartene er kompetent og inkluderer ofte muligheten for å kjøre flere forskjellige ruter.

Ved siden av vanlige løp mot opptil 20 motstandere, samt klokkekamp og en-mot-en rivalrace, kommer avveksling i form såkalte ødeleggelseseventer, der poenget er å vrake flest mulig datastyrte målskiver. Også her er taktikkeri mer enn flaks nøkkelen til suksess - noe som etter hvert blir spillets gjengangermantra.

I tillegg tilbyr «Blur» en ekstrem dyp onlinedel. I form ligner den svært mye på «Modern Warfare», der du hele tiden belønnes med fans for oppnå en myriade delmål gjennom kreativ våpenbruk, og stadig vekk tilgodekjennes ekstraverktøy som modifiserer bilenes ferdigheter.

Det er verdt å merke seg at du i ni av ti tilfeller ikke trenger å sanke verken gull, sølv eller bronse for å få utbytte fra løpene dine.

Så lenge du kjører stilfullt og bruker «power-up»-våpen på en underholdende og taktisk måte, tjener du fort fans nok til å stige jevnt og trutt i nivå. Slik makter «Blur» å være både tilfredsstillende og utfordrende på samme tid - ikke verst bare det.

Jeg føler meg simpelthen som del av et psykologiprosjekt der jeg hele tiden honoreres for mine handlinger. Dermed er det alltid lett å bare ta ett løp til, og ett til, og enda et. Jeg er den lille musen i labyrinten som leter etter ostebiter, og i blant får et elektrisk tupp i baken for å ta feil retning.

Imidlertid er det småproblematisk at all progresjon og alle delmål du oppnår i enspillerdelen ikke i det hele tatt drysser over på onlinedelen. Når du først har karret deg forbi åtte rivaler og oppnådd høyeste nivå på egen hand, er det rett og slett skuffende å måtte starte på bar bakke når du vil ut og konkurrere mot den vidstrakte verden.

Det er likevel lett å tilgi denne flausen siden spillet er like, om ikke mer givende online som offline.

Med tanke på hvor kampanjetungt «Blur» er, er det ikke så merkelig at muligheten for såkalte «quick race» ikke er å spore. Da må du i stedet ta i bruk spillets ypperlige lokale flerspiller, der opptil fire spillere kan konkurrere på samme skjerm. Når stua er full av kompisgjengen viser «Blur» seg fra sin beste side.

Også her har du tilgang på tonnevis av valg, sånn for eksempel i forhold til våpnenes virke og hvordan de settes ut å på banene. Gode spillskreddere kan sy sammen sine helt unike opplevelser i «Blur» og prøve dem ut på vennene sine.

Blant originalmodusene, deriblant et litt utypisk lagløp, er kanskje «motor mash» den meste nevneverdige. Som navnet tilsier kan denne minne om hysterisk morsomme «Destruction Derby»- eller «Carmageddon»-aktige scenarioer, der du i kaotiske tyvemannskamper tildeles personlige rivaler som kappes om å destruere deg.

Med et hav av antall race som skal vinnes og tapes, et tosifret antall nivå som skal oppnås - både i enspiller- og flerspillerdelene - samt muligheten til å sende spesialiserte utfordringer til vennene dine over nett, sier det seg selv at dette er et spill med meget lang levetid.

Det sosiale aspektet fremheves enda mer med den beste fotomodusen jeg noensinne har sett i et spill, og en heftig Facebook- og Twitter-integrering du kan benytte for å distribuere dine kaleidoskopiske portretter med. Noen vil likevel kunne oppfatte dette som forpestende søppel.

Samtidig er jeg takknemlig for at det sprer det gode budskap gjennom jungeltrommene, for i min mening er dette et spill som ikke burde overses. Jeg hadde et tonn av gøy med «Blur».

«Dette er et spill som ikke burde overses»

Det er virkelig et sjarmtroll som reiser kjerringa. Og jeg er derfor rimelig trygg på å anbefale det til de fleste spillentusiaster der ute. Whoo-hoo!