SKRALT: Hårreisende platt og ulidelig langsomt om sivilisering av norske fjell og afrikanske kannibaler, mener anmelderen. Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet
SKRALT: Hårreisende platt og ulidelig langsomt om sivilisering av norske fjell og afrikanske kannibaler, mener anmelderen. Foto: Lars Eivind Bones/DagbladetVis mer

Dette er for skralt, Guillou

Guillou er overraskende sein i avtrekkeren.

ANMELDELSE: Det starter i 1880-årene på et lite fiskevær på Osterøy utenfor Bergen. De tre småbrødrene Lauritz, Oscar og Sverre Lauritzen mister sin far på havet. De er usedvanlig teknisk begavede, og Velgjørenhetslosjen Den gode hensikt, sender de tre små geniene til Dresden for gi dem verdens beste ingeniørutdannelse. Norge trenger ingeniører. Bergensbanen planlegges utbygd over Hardangervidda, et tilsynelatende umulig prosjekt.  

Jan Gulliou har gjort som sin krimkollega Ken Follett i «Kjempenes fall», da han nå utgir første bind i et planlagt mangebindsverk om det forrige århundre.

«Brobyggerne» strekker seg frem til slutten av 1. Verdenskrig. Den tiden er et yndet litterært tema, da Europa på disse tiårene gikk fra en nesten berusende tro både på teknikken, mennesket og sivilisasjonen - til et helvete i skyttergravene.   

Treffer ikke tidsånden Der Einar O. Risa i sin «Stavangerkvartett», bruker fotoapparatets utvikling som bildet på teknologiske nyvinninger, bruker Guillou jernbanen: Jernbanen som pløyer seg gjennom villmarken, mennesket som tukter naturen.

Guillou lar Lauritz være ingeniøren bak det vanskelige strekket over Hardangervidda. Ifølge etterordet har han brukt erindringene til Bergensbanens virkelige ingeniør, Sigvard Heber. Vi hører om sprengningsteknikker, brobygging, rallarmiljøet, forhold mellom basen og ingeniøren - og kampen mot de endeløse snømengdene.  

En skulle tro en action-forfatter som Guillou var rask i avtrekkeren, men her går det ulidelig langsomt.

Spesielt de første par hundre sidene, med Lauritz` utallige døden-nær skiturer mot storm og kulde og enorme snømasser. Her synes Guillou inspirert  av Hans Castorps euforisk drømmeliknende utflukt i  Thomas Manns «Trollfjellet». Det er ikke få ganger en utmattet Lauritz hallusinerer frem sin kjære tyske barondatter Ingeborg, der oppe i snømassene.

Keiser Wilhelm Guillou treffer ikke akkurat tidsånden, da han lar barondatteren ende som frigjort og radikal ingeniørfrue på Ustaoset, pendlende lik en sekstiåtter mellom travel småbarnshverdag og medisinerstudier i Kristiania.

I det hele tatt er persontegningene hårreisende platte. Fattiggutten Lauritz blir på kort tid forvandlet til en styrtrik aristokrat à la Carl Hamilton, som småpludrer med Norgesvennen Keiser Wilhelm da denne gjester Norge i 1913 med keiseryachten «Hohenzollern».

Løver og kannibaler Da er det mer fart i broren Oscar. Han havner som jernbaneingeniør for Tysk Øst-Afrika i I Dar-es-Salaam. Han må bekjempe malaria, løver og kannibaler, og blir styrtrik på elfenben og mahogny.

Guillou har en original vri når han lar tyskerne være siviliserte helter, mot arrogante britiske kolonialister som bruker 10 000 indiske soldater som ren kanonføde uten å heve et øyebryn.    

Dette er for skralt, Guillou

Den siste av brødrene hører vi ikke mer til, etterat han flyktet fra Dresden med en homoseksuell britisk adelsmann. Han dukker helt sikkert opp i neste bind av dette ambisiøse verket. Jeg kan ikke akkurat si at «Brobyggerne» gav mersmak.