FORTSATT VIKTIGE:  Radiohead er endelig ute med ny skive. Her er Thom Yorke og Jonny Greenwood på Coachella-festivalen i 2012. Foto: NTB SCANPIX / AP / Chris Pizzello
FORTSATT VIKTIGE: Radiohead er endelig ute med ny skive. Her er Thom Yorke og Jonny Greenwood på Coachella-festivalen i 2012. Foto: NTB SCANPIX / AP / Chris PizzelloVis mer

Dette er grunnen til at Radiohead fortsatt er et av historiens mest essensielle band

Strekker seg fortsatt etter en splitter ny verden.

ALBUM: Det er tre emner man bør styre unna på fest: religion, politikk og hvilken Radiohead-plate som er best.

Den dølleste i katalogen er langt lettere å være enig om. For hvis man er av de som mener at et band kun er like bra som sin forrige plate, er Radiohead, gruppa som på et tidspunkt «reddet» rocken ved å vike fra den, helt anemiske.
 
Med den svimlende ufokuserte «The King Of Limbs» (2011), bandets åttende fullengder og deres mildt sagt minst spektakulære siden debuten, var deres posisjon byttet fra premissleverende særinger til eksentriske nevemagneter. 

Jonny Greenwoods mange utflukter mot film- og verdensmusikk, samt Thom Yorkes slumrevennlige krumspring både solo og som medlem av «supergruppen» Atoms For Peace hintet også til at lagånden visnet.

Men plutselig kom sist helg. 

Etter en omfattende fjerning av digital tilstedeværelse, slapp bandet den skjønt skremmende «Burn The Witch» på fredag, den vidunderlige «Daydreaming» på lørdag og deretter en hel skive med 9 låter til i alfabetisk rekkefølge dagen etter. 

Kort fortalt: Albumet «A Moon Shaped Pool» står som passe sær og tidvis umåtelig vakker kunstpop - stort sett det man forventer fra Radiohead når alt fungerer som det skal.

Og på sitt beste er deres niende plate en etterlengtet påminner om hvorfor Radiohead anses som et av historiens mest essensielle band.

De filmatiske strykerne fra «The Bends», «OK Computer» og Paul Thomas Andersons seinere filmografi møter de elektroniske teksturene fra «Kid A», samt de smittsomme og lengtende melodilinjene fra «Amnesia» og «In Rainbows». Og det låter like inspirert som for femten år siden.

Men det er ikke kun tilbakeblikk til gammel storhet. Balansen mellom det maskinelle og organiske som produsent Nigel Godrich og Radiohead har dyrket siden 1997 blomstrer for fullt nå. Teknologibruken dyttes ikke inn med teskje som det tenderte på albumene fra rett etter millenniumskiftet - og det er i denne mer voksne bruken av elementene, som ambiens til skeive, men klistrete poplåter, at skjønnheten i «A Moon Shaped Pearl» viser seg.

På den mest jordlige siden ligger den folkete «Desert Island Disk» og den søte, men skjøre «Present Tense» hvor Yorke synger «this dance is like a weapon of self defence against the present» over triste bossanova-toner.
 
Bruken av strykere og loopy trommemønstre trekker som vanlig tankene til Bristol, men av Radioheads samtlige trip hop-aktige spor opp gjennom årene er nok «Decks Dark» og «The Numbers» her, i all deres Zero7-aktige prakt, av den snilleste sorten. Spesielt takket være Colin Greenwoods drømmende bass.

Høydepunktene ligger dog i de mest nakne kuttene, hvor Yorkes egne mumlete måte å strekke ord og stavelser til det nesten ugjenkjennelige skjelver fra nakken ned til halebeinet ved hjelp av lillebror Greenwoods gjerrige arrangementer. Denne elegansen utvises på «Glassy Eyes», samt en etterlengta studioversjon av «True Love Waits», en låt som har dvelt i bandets livekatalog i over tjue år. 

Yorkes hjemsøkende vokal i møte med baklengskoring og nydelige elektriske teksturer kommer best fram på «Daydreaming». Når den porøse og trege arpeggioen sniker seg inn etter tre minutter, vil man bare rulle seg til en ball og bosette seg i låtens univers. 

Som David Byrne sang en gang: «Transmitter! Picking up something good. Hey, radio head! The sound of a brand new world»

Tredve år etter strekker kvintetten fra Oxfordshire fortsatt etter de ordene.