Anmeldelse: «Instant Family»

Dette er hva jeg vil kalle en veldig amerikansk film

Alvorlig problemstilling, dynket i sentimentalitet.

LØYERLIG FAMILIE: Fosterhjemsplassering er et interessant tema, som behandles altfor overflatisk her. Vis mer

«Instant Family»

2 1 6

Komedie

Regi:

Sean Anders

Skuespillere:

Mark Wahlberg, Rosa Byrne, Isabela Moner

Premieredato:

1. mars 2019

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

«Instant Family»

«Overspilt og uten dybde.»
Se alle anmeldelser

FILM: En film om et barnløst ektepar som mer eller mindre frivillig blir fosterforeldre til tre barn på en gang, kan selvsagt røre en til tårer, men de fleste gode intensjoner i «Instant Family» fordamper i billige gags som er ment å være morsomme.

Hundeutstilling

Dette er hva jeg vil kalle en veldig amerikansk film, der prosessen med å matche fosterforeldre og fosterbarn minner mest om en hundeutstilling og er helt hinsides. Regissør Sean Anders hevder at historien delvis bygger på hans egne erfaringer – han er adoptivfar til tre – så da må vi vel anta at det er et snev av realisme i begivenhetene. Sean Anders er mannen bak «Daddy’s Home»-filmene, så han har åpenbart bredt kjennskap til farsrollen.

Vektløs

Men «Instant Family» er nesten vektløs i sin lette omgang med barns traumatiske bagasje. Paret i filmen er Pete (Mark Wahlberg) og Ellie (Rosa Byrne) som melder seg på et fosterhjem-kurs og lar seg overtale til å ta en søskenflokk på tre. Barnas mor er narkoman og sitter i fengsel; ungene har vært i opptil flere fosterhjem og er sterkt preget av det.

Oppskriftsmessig

15-årige Lizzy (Isabela Moner) er opprørsk og utprøvende. Hun har måttet fungere som reservemamma for småsøsknene, en yngre gutt som er en overfølsom nervebunt og liten jentunge som er et trassig troll som nekter å spise annet enn potetgull. Gjett om de ferske fosterforeldrene lar seg manipulere!

Problemstillingene er reelle nok, men manuset har ingen dybde, det inviterer tvert imot til overspill. Fosterforeldrene gir tilsynelatende opp annenhver dag, blir angerfulle og «snille» igjen, hyler og skriker - og blir oppskriftsmessig mo i knærne når noen kaller dem pappa eller mamma.

Filmen er solgt inn som en komedie, så da spoiler vi ikke for mye ved å antyde at ingen store tragedier utspiller seg underveis. Men familielykke på amerikansk har sine særegenheter og er gjerne godt dynket i sentimentale effekter.