Foto: NRK
Foto: NRKVis mer

Recap: «Heimebane» sesong 2 episode 3

Dette er ikke en fotballkamp. Det er en krigssone

Møkkafotball med døden.

SPOILERADVARSEL: Denne recappen inneholder spoilere om ukens episode av «Heimebane», samt eksperimentelle billedtekster.

Forrige uke endte med splid i spillergruppa, og en smålig Helena som satte en kjepp i hamstringen til Adrian og saboterte landslagsdebuten hans.

Denne uken skal våre helter i Varg IL enda lenger inn i mørkets hjerte.

Med dronebilder svevende over en norsk barskog, og skummel, «Ondskapens Hotell»-aktig dronemusikk dronende på lydsporet, åpner episoden som en typisk, norsk skrekkfilm. Det skal vise seg å være et tilsiktet sjangergrep. Bortebussen er nemlig på vei inn i de dypeste, norske skoger, til årets første cupkamp mot Næærælven, et lag godt nede i divisjonssystemet – og, skal det vise seg – litt lenger nede i sivilisasjonssystemet også.

BORTEBUSSEN II – på kino over hele landet snart. Foto: NRK
BORTEBUSSEN II – på kino over hele landet snart. Foto: NRK Vis mer

Spillergruppa tar visst ikke den forestående kampen helt på alvor. Mons skriver cupfinale-låt (litt å gå på der, Mons), og Adrian gidder ikke engang høre på hva som blir sagt over PA-anlegget, der Helena prøver seg på en pep-talk. Det skal sies at talen hennes har litt å gå på, den også. «Det er visstnok solgt bra med billetta», har liksom ikke helt samme schwung som «Today we celebrate our independence day» (fra, hold deg fast, «Independence Day»), eller «They may take our lives, but they will never take our freedom”, fra «Braveheart».

Apropos skjeggete, halvnakne villmenn i krigsmaling: i det de krysser broen inn til Nææærælv blir bussen pepret av egg og ukvemsord, og noen har til og med lynsjet en mannekeng i Varg-drakt.

Det hele har en distinkt vibb av «Apokalypse Nå!», basert på «Mørkets Hjerte» av Joseph Conrad, der reisen innover i den mørke, fremmede jungelen samtidig blir en reise innover i menneskelig mørke og moralsk grums.

«Nærælv. Shit, I'm still only in Nærælv.» Foto: NARK
«Nærælv. Shit, I'm still only in Nærælv.» Foto: NARK Vis mer

Det er litt uklart hvor Nærælv ligger, men dialekten tilsier indre Østlandet et sted. Og vi vet jo alle hva man synes om ulv og varg der.

Motellet de skal bo på gjør ikke mye for å dempe den umiddelbare skrekkfilmatmosfæren. Utstoppede dyr ser ned på spillerne fra kroker og kriker, og ingen hadde vel blitt overrasket om Norman Bates fra «Psycho» hadde dukket opp som resepsjonist. Heldigvis er det en hakket mer trivelig dame (som forhåpentlig ikke bare er Norman Bates i sin mors klær).

Og som om ikke ting var grått nok som det var, så har jaggu meg Espen vært på lederkurs og fått det for seg at denne turen skal brukes til forbrødring mellom gamle og nye spillere. Dermed: ny romfordelingsplan, og dessuten har Eddie laget quiz. Som er obligatorisk. Et slag i trynet for gutta som hadde gledet seg til å se Real Madrid vs. Barcelona i kveld.

«El Classico kan dokke sjå ei anna kveld,» sier Espen, mannen som alltid har slitt med begreper som «empati», «direktesendt idrettsarrangement» og «hårbørsting».

Michael nevner eplekjekt for Helena at 4-2-4-formasjonen er undervurdert.

Nå skal ikke jeg påberope meg å være fotballekspert her, men jeg vil bare påpeke at jeg rundt 1994 ledet LSK til gull i Champions League med en spenstig 4-2-4-formasjon med Ronny Johnsen som spiss og Myggen som midtbaneanker. Geir Frigård scoret over 100 mål den sesongen. Jeg bare nevner det. Foto: NRK
Nå skal ikke jeg påberope meg å være fotballekspert her, men jeg vil bare påpeke at jeg rundt 1994 ledet LSK til gull i Champions League med en spenstig 4-2-4-formasjon med Ronny Johnsen som spiss og Myggen som midtbaneanker. Geir Frigård scoret over 100 mål den sesongen. Jeg bare nevner det. Foto: NRK Vis mer

Helena bjeffer tilbake. «Vi skal ikke prøve noe som helst. Faen.» Hun er frustrert over at ingen tar dette på alvor.

Stakkars deg, Helena. Det må være slitsomt å være omgitt av idioter hele tiden.

Adrian skulker quizen for å jogge litt, men aner uråd da en gammal Volvo begynner å følge ham i sneglefart.

Nærælv begynner å ligne mer og mer på «Picnic med døden», det dypt forstyrrende redneck-mesterverket fra 70-tallet som for alltid ga innavl et dårlig rykte.

Det eneste som mangler her er en unge med banjo.

Mens quizmaster Espen gjør seg klar bak mikrofonen, har Otto, Mons, Tommy og Mario bestemt seg for å dra på byen i sakte film i stedet. (Vi bruker «byen» i ordets aller videste forstand her, altså.)

På puben bestiller de et snitt lokalt mikrobrygg (bartenderen er formodentlig en forhenværende løkkahipster som så seg lei på storbyens hamsterhjul og førtidspensjonerte seg i en alder av 29 og lever på avkastningen av indeksfondet sitt så han kan dyrke hobbyen sin: å avle frem kortreiste furukongler. Les alt om det i VG Helg.), og må bestikke klientellet for å få satt på riktig match.

Bartenderen vil kaste dem ut siden Tommy er under 18, men i lagåndens navn blir resten av gutta enige om at det holder at Tommy stikker. Og så løper han hjem, siden Nærælv by night er føkkings skummelt som fy.

Adrian facetimer med Camilla, og i det han skal panorere rundt for å vise horrorhistorien han har havnet inn i, står plutselig Helena der, som et kritthvitt, trøndersk ringskrømt. Awkward.

«Ssshire. Bagginssss. Fæm-fire-én-formasssjon.» Foto: NRK
«Ssshire. Bagginssss. Fæm-fire-én-formasssjon.» Foto: NRK Vis mer

Hun later som ingenting. I ren sympati for Espens patetiske kaving inne på quizen, prøver hun å rekruttere Adrian til å være med inn, men han bruker det eneste trumfkortet som funker på henne: trening.

Ikke mange vet at første utkast til refrenget i Lillebjørn Nilsens «Barn av Regnbuen» ikke var «En himmel full av stjerner», men «En traktor full av blomster». Foto: NRK
Ikke mange vet at første utkast til refrenget i Lillebjørn Nilsens «Barn av Regnbuen» ikke var «En himmel full av stjerner», men «En traktor full av blomster». Foto: NRK Vis mer

På quizen har Eddie har prestert å lire av seg enda et Leeds-spørsmål, som bare nok en gang beviser en sannhet enhver quizmaster bør være klar over: man må ALLTID dobbeltsjekke spørsmålene til makkeren sin før man «knekker i gang» (som det heter på quizfagspråket).

Espen blir heldigvis reddet av at Tommy kommer tilbake og avslører at de andre er på pub. Helena raser av gårde, med Michael hakk i hæl.

På puben begynner Mons å gjøre litt for mye ut av seg. Sjefs-nærælving Robert Skjærstad har åpenbart ikke helt sansen.

We are not amused. Foto: NRK
We are not amused. Foto: NRK Vis mer

Helena braser inn og kjefter, til lokalklientellets store forlystelse (tenk det, bli irettesatt av en kvinne!). En av gutta vil ha bilde med Michael, og Robert Skjærstad legger press på en høflig, men ganske creepy måte. Du sier ikke nei til Robert Skjærstad, tydeligvis.

Hipsteren i baren skal ha 900 kr snittet for mikrobrygget, og fordi stemningen er temmelig stram akkurat nå ser ikke Michael så mye annen mulighet enn å betale.

Fortsatt billigere enn en 0,4 på Aker Brygge, da! BADABISJ! Foto: NRK
Fortsatt billigere enn en 0,4 på Aker Brygge, da! BADABISJ! Foto: NRK Vis mer

Vel hjemme blir Otto kapteinshamet av Espen igjen.

With great kaptein-powers comes great kaptein-responsibility. Foto: NRK
With great kaptein-powers comes great kaptein-responsibility. Foto: NRK Vis mer

Etterpå komme en av lagets ungkalver bort til Espen og ymter frempå at han ikke får sove pga tempurfeltmadrassen. Espen tilbyr ham ekstrasengen på hans rom, men det blir litt snålt, for som vi husker har bygdedyret fått det for seg at Espen ikke er så glad i jenter, så nå er kanskje ungkalven redd for å få homo. Så Espen lar ham like gjerne få hele rommet. Søvn er for pyser uansett.

Gutten sier at han er her om Espen trenger noen å snakke med. Men Espen påpeker at ryktene er nettopp dét, rykter. Dette er litt hjerteskjærende i grunn. Det kan virke som om noen var i ferd med å åpne seg for et voksent forbilde.

KAMPDAG

Helena står i åkeren som skal fungere som bane i dag. Aron bruker Michaels bortebanerituale med å gå barbeint, og tråkker på et glasskår.

Alle håper kampen blir avlyst, men Helena kan fortelle at man må regne med å blø litt for laget sitt. Som er en snål måte å rettferdiggjøre at det finnes flaskebiter fra lokalt mikrobrygg på gressmatta, men fortsatt hakket mer motiverende enn busstalen hennes.

Og forresten, Mons er benket fordi øl.

Så går gjengen ut på slagmarken, gjennom røyk fra flammende bluss og rasende skjeggfjes som brøler hets og sjikane.

Noen som vet hvordan man unngår at det blir hengende en thumbnail nederst i hjørne når man screenshotter med det nye OSet til Mac? Spør for en recapper som gjerne vil kunne ta serie-screenshots igjen. Foto: NRK
Noen som vet hvordan man unngår at det blir hengende en thumbnail nederst i hjørne når man screenshotter med det nye OSet til Mac? Spør for en recapper som gjerne vil kunne ta serie-screenshots igjen. Foto: NRK Vis mer

Kampen blåses i gang, og første omgang viser seg å bli tung for Varg. Bokstavelig talt. Motspillerne deres ser ut til å være minst tre meter høyere og bredere enn dem, oppvokst som de er på et kosthold av sevje, bark og gråstein.

Ved pause ligger Varg under med ett mål.

Endelig klarer Helena å kanalisere Hollywoods kamptaler, og ber gutta komme seg opp i ringa. «Akkurat nå sitter en dresskledd VG-reporter med sleik og sikler over tastaturet sitt.»

Hehe, VG-journalister med sine arkaiske kleskoder og manglende kontroll over spyttkjertlene sine. Foto: NRK
Hehe, VG-journalister med sine arkaiske kleskoder og manglende kontroll over spyttkjertlene sine. Foto: NRK Vis mer

Etterpå er nivået betraktelig bedre. Mario setter et mål, og Adrian blir et konstant uromoment for forsvaret. Hjemmefansen responderer med å rope «Austnes er homo!».

Hvis de virkelig ville psyke ham ut kunne de ropt «Austnes bænger dattera til treneren! Åoåo bænger dattera til treneren!» eller i det minste «Faren din er Mads Ousdal-shalalalala.» Foto: NRK
Hvis de virkelig ville psyke ham ut kunne de ropt «Austnes bænger dattera til treneren! Åoåo bænger dattera til treneren!» eller i det minste «Faren din er Mads Ousdal-shalalalala.» Foto: NRK Vis mer

Espen forbarmer seg et øyeblikk over at den unge spilleren fra i går (jeg lover å finne ut hva han heter til neste uke), som kanskje/kanskje ikke er i starten av en ut-av-skapet-prosess, må høre på sånt og kjenne på hvor trang og reaksjonær mannsrollen er i miljøer som dette.

Det begynner å bli stadig mer brutalt og lovløst der ute på matta. Storebroren til The Mountain fra «Game of Thrones» tråkker på Adrian, og dommeren ser det ikke engang. Han har mistet fullstendig kontroll på kampen.

Dette er ikke lenger en fotballkamp. Det er en krigssone.

Så, på overtid, får Adrian et innlegg og scorer. Problemet er bare at han scoret med høyrehånda. Hvor overlagt det var er vanskelig å si, men det er helt soleklart hands.

Vanskelig å konkludere. Foto: NRK
Vanskelig å konkludere. Foto: NRK Vis mer

Dommeren så det ikke (ikke hans beste dag på jobb, dette her), og hverken Adrian eller Helena melder fra at det var hands. Adrian bentyter sågar anledningen til å hovere, og egger opp hjemmefansen ytterligere.

Dommeren blåser av (imponerende at han klarer såpass, egentlig), kampen er vunnet, og lokalfaunaen går fullstendig av skaftet.

Unamused since 1966. Foto: NRK
Unamused since 1966. Foto: NRK Vis mer

I et kort intervju i spillertunnellen nekter Adrian for hands, og Helena hegner om ham. Journalisten spør om dette er måten å oppføre seg på mot et lite lag i cupen. Vinklingen synes klar: Nærælv var underdogen her, og Varg sparker (og handser) nedover. At de først ble meislet i stykker av fotballens svar på Krabbe og Gurgel er det ingen som bryr seg om.

Samtidig er det full lynsjestemning utenfor, og spillere og treningsapparat pakker sammen og løper til bussen. Problemet er bare at de glemmer igjen Helena og Adrian.

Bussen punkterer litt utenfor byen, og avstanden er ikke lenger enn at Helena og Adrian kunne gått dit. Det er bare et problemet. Da må de gjennom downtown Nærælv først.

Nå koser du deg, «Heimebane».

Personlig har jeg veldig sansen for nettopp denne typen sjangerleker, som man ganske sjelden drister seg til i norsk sammenheng, og enda sjeldnere lykkes med. Det å spisse situasjoner – av og til på grensen til det parodisk – eller gi dem ny kontekst i kraft av formgrep fra andre sjangre, er en ypperlig måte å få frem rollefigurenes sanne jeg på (se også: «Breaking Bad».)

Likevel vil det ikke overraske meg om noen synes denne episoden blir for tøysete eller outrert for det som i hovedsak skal være et seriøst ensemble-drama. Dette balanserer hårfint på grensen til norsk bygdefolk-stereotypier vi har sett på film mange ganger før. Men samtidig er det skrevet med såpass mye finesse, og bryter tilstrekkelig med klisjeene og forventningene, at det fungerer. Dessuten tør jeg påstå at «Heimebane», som så lenge nå har skildret bygdelivet i Ulsteinsvik med nyansert og varsam hand, har kjøpt seg tillatelse til å tøyse litt med distriktene også. Men det var sikkert en klok avgjørelse likevel å gjøre bygda fiktiv og la dialekten være uspesifikt østlandsk.

Øye for øye, hands for hands

Adrian og Helena søker asyl på puben, og hun benytter ventetiden på å kjefte på ham. «Det øyeblikket du føler deg større enn laget, så går det ut over alt». (Nå er det vel ikke sånn at Helena akkurat har gått av veien for å la personlige anliggender påvirke beslutningene hun gjør på banen, men det er jo alltid lettere å påpeke handsen i andres øyne enn hamstringen i ens eget.)

«Akkurat nå, så er jeg laget», svarer Adrian. Gitt Vargs totale sømrakning den siste tiden har han et poeng, samme hvor arrogant det er.

Bartenderen setter omsider på radioen for å høre hvordan det har gått i idrettsarrangementet som har vært det største som har skjedd bygda siden julelastebilen til Coca-Cola punkterte på riksveien, og får totalt noia. «Det der, det fåkke jeg gjort noe med.»

Han hiver dem ut, før Robert Skjærstad og co. kommer og raserer hele puben hans.

Så de trasker av gårde, og fortsetter diskusjonen. Først om landslagsskaden, så om Camilla, og det er ikke lett å se at én av de involverte her faktisk er et voksent menneske. Antipatien mot hverandre bunner til syvende og sist ut i at begges liv havnet i ubalanse da Camilla dro. Adrian kanaliserer sinnet sitt mot Helena, for at hun ikke forhindret datteren. Helena projiserer sin selvforakt og tilkortkommenhet som tillitsperson over på ham, og straffer ham når den hun egentlig er sur på er seg selv. Klassisk.

Kampen i hennes hode speiler dagens kamp på glasskårløkka. På et eller annet tidspunkt mister man oversikten over hvem startet det skitne spillet, hvem som er underdogs og upperdogs, hvem som bør være den voksne som skal heve seg over blodtåken. Det var kanskje urettferdig at motspillernes stempling av Adrian ikke fikk konsekvenser. Men jakten på rettferdighet leder fort til selvrettferdighet, og selvrettferdighet er et kognitivt frikort til å slutte å følge spillereglene, til å rasjonalisere at selv en hands er en ok måte å vinne en kamp på. Og da handler det ikke lenger om rettferdighet, men om hevn.

Hjulene på bussen går ikke lenger rundt og rundt :/ Foto: NRK
Hjulene på bussen går ikke lenger rundt og rundt :/ Foto: NRK Vis mer

Ved bussen krangles det, og omsider skjærer kaptein-Otto gjennom. «Det er ikke noens feil. Det er vår feil.» Svikten her er at de ikke klarte å jobbe som et lag. For man gjør feil, men lagets funksjon er å være oe større enn sine enkeltelementer, og fikse de filene. «Hvis noen gjør feil skal det være ti man bak som retter opp. Og det var det ikke denne gangen.»

Aron kommer med en løsning, og beslaglegger blomstertraktoren på motellet. Sammen klarer de å skifte dekk på bussen.

Fineste varg: Lagarbeidet er en metafor for lagarbeid. Foto: NRK
Fineste varg: Lagarbeidet er en metafor for lagarbeid. Foto: NRK Vis mer

I mellomtiden har Adrian og Helena blitt plukket opp av en pickup av en dame fra Langælven, formodentlig den snille nabobygda, autobotene til Nærælvs decepticons.

Men så blir det skummelt igjen, for plutselig dropper pickupen avkjørselen, og så er det tilbake på «stadion» igjen, der Skjærstad og vennene hans venter.

Stopp en hal, jeg tror ikke du er fra Langælven i det hele tatt, jeg!!! Foto: NRK
Stopp en hal, jeg tror ikke du er fra Langælven i det hele tatt, jeg!!! Foto: NRK Vis mer

Situasjonen er ekstremt anspent, men går heldigvis ikke helt «Picnic med døden». Vi tar heller til takke med den litt mer stuerene varianten av det som skjer der, og Adrian må finne seg i å dra ned shortsen og bli målskive for en god, gammeldags sviræv.

Heldigvis er ikke Nærælv Ultras så veldig flinke. De bommer og bommer.

Men de vil likevel ha sitt. Så da skal de først knuffe.

Så skal de svi litt mer ræv. Og akkurat som at gutta cavat, non vi, sed saepe cadendo – dråpen uthuler stenen, ikke ved sin kraft, men ved å falle ofte – får gutta tvunget Adrian i kne, ikke ved sin treffsikkerhet, men ved å kælke nærmere og nærmere.

Til slutt sparker Skjærstad ballen gjentatte ganger rett i magen hans, mens han ligger nede.

Hvorfor ringer de ikke bare politiet, spør du kanskje deg selv? Jeg har kommet frem til at det må være fordi politiet er avbildet her. Foto: NRK
Hvorfor ringer de ikke bare politiet, spør du kanskje deg selv? Jeg har kommet frem til at det må være fordi politiet er avbildet her. Foto: NRK Vis mer

Det er tung stemning langs skogsveien etterpå. Omsider blir de plukket opp av bussen.

«Der er dokke,» sier Espen, og viser med det sin gode observasjonsevne.

I bussen på vei hjem tar Aron mikrofonen. I lagåndens navn stemmer han i med Lorry Gundersen.

Det gjaller i bussvinduene hele veien hjem til Ulsteinvik. Kanskje er det håp for Varg likevel.

EPIC FAILCAP: Da Aron begynte å synge innså jeg som et slag i magen at jeg dreit meg loddrett ut i forrige ukes recap. På plakaten med Vargs kjerneverdier kom jeg i skade for å omtale Ulsteinviks store sønn som Lorry PEDERSEN, ikke Lorry Gundersen. Dette er naturligvis en gigantisk freudiansk glipp, og jeg skylder utelukkende på lite søvn og at jeg lever i Ring 2-/medieelitebobla mi. Lorry Pedersen er nemlig til forveksling likt TORRY Pedersen, altså VGs tidligere redaktør. Uansett, denne glippen forklarer naturligvis hvorfor denne plansjen ikke gikk viralt, så her er en korrigert versjon dere kan like, dele og elske for en stakket stund. Takk, og beklager. Et eller annet sted sitter det en dresskledd VG-journalist med sleik og dårlig spyttregulering og kniser nå. Art by: C. Pahle
EPIC FAILCAP: Da Aron begynte å synge innså jeg som et slag i magen at jeg dreit meg loddrett ut i forrige ukes recap. På plakaten med Vargs kjerneverdier kom jeg i skade for å omtale Ulsteinviks store sønn som Lorry PEDERSEN, ikke Lorry Gundersen. Dette er naturligvis en gigantisk freudiansk glipp, og jeg skylder utelukkende på lite søvn og at jeg lever i Ring 2-/medieelitebobla mi. Lorry Pedersen er nemlig til forveksling likt TORRY Pedersen, altså VGs tidligere redaktør. Uansett, denne glippen forklarer naturligvis hvorfor denne plansjen ikke gikk viralt, så her er en korrigert versjon dere kan like, dele og elske for en stakket stund. Takk, og beklager. Et eller annet sted sitter det en dresskledd VG-journalist med sleik og dårlig spyttregulering og kniser nå. Art by: C. Pahle Vis mer