Dette er ikke et bilde av Venstres Olaf Thommessen fra 2006

Derimot av hvor komplisert alt blir når en politiker oppdager en forfatter.

||| KOMMENTAR: Mandag denne uka, under Cappelen Damms høstlistelansering i Akersgata, var et utvalg bokaktuelle navn invitert til å presentere sine verker.

To av dem var Carl I. Hagen og Hans Olav Lahlum.

Den første kommer denne høsten med en ennå ikke titulert «debattbok», den andre både med en historiebok og sin første krimroman - «Noen av oss har snakket sammen» handler om Arbeiderpartiet i åra 1945 til 1975, «Menneskefluene» handler om en gammel motstandsmann som blir funnet skutt i en bygård på Torshov.

Da Lahlum hadde presentert «Menneskefluene», reiste Hagen seg, ifølge bloggeren «Fr. Martinsen», plutselig opp, banet seg vei gjennom det tettpakkede lokalet og fram til bokutstillingen ved inngangsdøra, for å sikre seg et frieksemplar av «Menneskefluene».

Dette er muligens det beste og muligens det verste som kunne ha skjedd Hans Olav Lahlums romankarriere.

Å bli «hypet» av en politiker kan nemlig slå begge veier. I et fjorårsintervju med BBC om situasjonen i Midtøsten, ble Barack Obama spurt om han, oppi alt, fikk tid til å lese noe? Hvorpå han nevnte at han holdt på med ««Nederland» av Joseph O'Neill, som han beskrev som en så langt «excellent novel».

Noe som siden er blitt et fast omslagssitat på stadig nye opptrykk av «Nederland» (på forsiden av den norske oversettelsen kaller han den sågar «en vidunderlig roman»), i den grad at den irsk-tyrkiske juristen Joseph O'Neill har gått inn i den halvoffisielle Obama-kanonen, side om side med jazzartisten Esperanza Spalding, rapperen Jay-Z og shave-is i juleferiene på Hawaii.

Som med shave-is, er «Nederland» en kombinasjon av flere ting, et mordmysterium, en post-11. september-roman og en bok om cricket. Og som Jay-Z, er det et visst rockestjerneformat over O'Neill, som bor fast på kunstnerhotellet Chelsea Hotel.

Men mest har «Nederland» til felles med sporten den handler om, det vil si, hvis du opplever cricket som et overdrevent stilisert og forfinet ballspill.

Dette er i alle fall innvendingene til forfatteren Zadie Smith, som i The New York Review of Books kritiserte O'Neill for «høylyrisk behandling» av «middelklasselivets minitraumer», «adjektivisk mani» og «pent konstruerte setninger, rike på tone og syntaks, som betyr (nesten) ingenting».

VENSTREDREINING: Noen politikere leser mest tale og utredninger. Det er ofte enklest sånn. Men her gir Olaf Thommessen seg Johan Harstad i vold, i anledning sitt comeback som lederkandidat i Venstre.
FOTO: JORUNN SAGEN ENGEN
VENSTREDREINING: Noen politikere leser mest tale og utredninger. Det er ofte enklest sånn. Men her gir Olaf Thommessen seg Johan Harstad i vold, i anledning sitt comeback som lederkandidat i Venstre. FOTO: JORUNN SAGEN ENGEN Vis mer

Det skal sies at dette med middelklasselivets minitraumer er noe av poenget i «Nederland» - selv om den foregår i New York like etter terrorangrepene, er det en bevisst «liten» bok. Smith sin kritikk var dessuten del av et lengre essay om romankunst, og skrevet før USAs president oppdaget O'Neill.

Men andre og seinere anmeldelser har knapt kommet utenom at «Nederland» er innbundet med en blurb den ikke innfrir. Noe som så klart er forlagets problem, mer enn Obama eller O'Neill sitt. Om det da overhodet er et problem. Det fins jo verre enn å bli skuffa over at noe ikke er så bra som alle skal ha det til.

Det var for eksempel verre da daværende Venstre-nestleder Olaf Thommessen høsten 2006 kunngjorde sitt politiske comeback, etter en akutt sykmelding.

I en rekke helgebilagsintervjuer gjorde han sitt ytterste - hvis man ser på det med et kjølig semiotisk blikk - for å igjen symbolisere «ungdom», «vitalitet» og «norsk politikks Kennedy».

Han tok med Dagbladet til sine studiedagers Paris, hvor han spiste vannbakkels på en fortauskafé i blå Converse-sko. Mens med A-magasinet gikk han tur til en turisthytte, hvor han la seg for natta med Johan Harstads it-roman «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» på sengekanten.

Som en oppriktig bekymret kollega sa da han så bildet av Thommesen med sovesveis i Geiterygghytta: «Hva tror du Johan Harstad tenker nå?»

Det er, i retrospekt, ikke sikkert Johan Harstad tenkte så mye over at hans bok var blitt et middel for å styrke en Venstre-politikers gatelegitimitet.

(Metafysiske begreper som «it-roman» og «gatelegitimitet» er kanskje mer sentrale for journalister enn for forfattere og politikere.)

Eller så tenkte han at det tross alt kunne vært verre. Samme høst skrev nemlig KrF-leder Dagfinn Høybråten en kronikk i VG om behovet for en mer ansvarlig alkoholpolitikk.

Kronikken hadde tittelen «Naiv super».