Dette er ikke et spill for de lettskremte

Eller kanskje nettopp det?

|||Grøssespill ender nærmest opp som et paradoks. På den ene siden skal spillet formidle redsel, ensomhet, terror og mangel på kontroll gjennom atmosfære og historie, samtidig som spilleren skal få interessante mekanismer og systemer å sette seg inn i.

Noen ganger krasjer disse to elementene totalt takket være motstridende filosofi («F.E.A.R.»); andre ganger blander de det beste fra begge verdener («Fatal Frame»/«Project Zero»).

«Amnesia: The Dark Descent» er et spill for sansene dine. Allerede ved introduksjonen oppfordrer utviklerne deg om å dempe lyset, justere skjermkontrasten og vente til nattens mulm og mørke.

Du bør absolutt følge forslagene også - for i verste fall får du kun én sjanse til å oppleve «Amnesia» slik det var ment til å spilles.

Innledningsvis prøver Frictional Games å fortelle deg at du blir nødt til å legge en del pretensjoner på hylla, viktigst av alt de som er assosiert med den gode gamle spillermentaliteten.

Dette er ikke et spill som handler om å vinne over fienden, tjene poeng, bygge figurer eller redde prinsessen. «Amnesia» er en slags øvelse i mental utholdenhet som tester hvordan du takler stress og psykologisk tortur.

I mange tilfeller kan dette bety klassisk horror, hvor en dør plutselig kan finne på å smelle opp, etterfulgt av et iskaldt vindkast eller et terroriserende skrik. Oftest er det en blanding av knep med det visuelle, selv om det er selve lydeffektene som gjerne stjeler øyeblikkene og sluker deg inn i atmosfæren.

Det er mange måter å få til god horror på. Vanligvis tar mediet for seg det ukjente og det vi ikke forstår oss på, men kan også blande hverdagslige og fortrolige symboler med makabre og forferdelige temaer.

«Amnesia» fungerer best når det ikke viser deg noen eksplisitt i det hele tatt; når spillet kun hinter til noe skummelt, uten faktisk å skildre hva det er du er opp imot.

Førstepersonsvinkelen utnyttes utrolig godt til å utfylle dette, hvor det du ser og handlingene du utfører føles som naturlige forlengelser av deg selv. Oppagaveløsingen spesielt, på måten fysikkmotoren lar deg manipulere objekter.

Ingenting er mer skummelt enn å sitte gjemt i et klesskap mens du forsiktig lirker døra på gløtt - kun for å skimte en skyggefull skikkelse forsvinne gjennom rommet. Det er ren terror for nervene, og uten tvil det «Amnesia» gjør aller best.

Din mentale tilstand i spillet spiller selvfølgelig en viktig rolle i alt dette, og er kanskje en av de mest spennende mekanikkene brukt til å fostre sinnstilstanden din.

Problemet med å oppholde seg i et forlatt slott full av ondskap er at hodet ditt ikke alltid håndterer eller oppfatter det du ser og hører. Atmosfæren er rett og slett for overbærende i mange tilfeller, og jo mer du utsettes for den, jo mer av forstanden mister du.

Effektene du gjennomgår vil virke litt tilbaketrukne sammenlignet med spill som «Eternal Darkness», hvor galskapen i de fleste tilfeller manifesterer seg i omgivelsene. «Amnesia» er mer jordnær og realistisk i leken, og bruker heller svimlende perspektiv og lyd til å overbevise deg om panikk og terror. Ikke helt tilfeldig blir det vanskeligere å navigere og orientere seg som følger.

1

Samspillet mellom lys og mørket har også en viktig rolle i «Amnesia». På den ene siden betyr skygge og mørket dekke for skikkelsene som vandrer rundt (et litt snodig konsept når disse marerittene ser ut til å være født ut av mørket selv). På den andre siden utmatter mørket samtidig din mentale helse, noe som i verste fall kan reduserer deg til et skrikende og sammenkrøllet foster.

Så hva gjør du når ubeskrivelige forferdeligheter plutselig tårner over deg der du sitter, gjemt, bak en mørk kasse med tommeltotten godt plantet i munnen? Løper du? Tenner du oljelampa for å roe nervene med et glimt av lys?

Det er slike spørsmål som skaper de virkelig minneverdige og skrekkelige øyeblikkene i «Amnesia». Samtidig er det også disse scenene som enklest spolerer opplevelsen, når «game over»-skjermen etter nærkontakt med fienden ofte bryter den opparbeidede stemningen. Leit, men et vanskelig punkt å komme seg rundt.

«Amnesia» er en veldig subjektiv opplevelse, som helt og holdent baserer seg på hvor lett du lar deg skremme. Jeg skryter ofte av hvordan jeg fint står imot det meste av horror sluppet i disse dager, men når det kommer til Frictional klarer de å manipulere meg på et veldig unikt og instinktivt nivå.

Hvordan hver og én håndterer de forskjellige situasjonene varierer dermed kraftig. Noen bruker hele spilletiden sin på å løpe vekk fra skygger og skumle lyder, mens andre ikke en gang kommer seg gjennom menyen.

Underbevisstheten min hadde imidlertid en langt mer fascinerende respons sent i spillet, etter at jeg livredd og kaldsvettende hadde funnet ly i et mørkt rom: Av ren panikk begynte jeg å stable ting oppå hverandre. Først bokser og tønner - så mindre objekter som bøker og lysestaker.

Jeg gjorde ikke dette fordi spillet ba meg om det, eller på noen måte skjønte hva jeg drev med. Jeg gjorde det for å sysselsette meg selv; for å samle tankene. Jeg gjorde det for å ha noe å gjøre, så jeg ikke skulle gå fra sans og samling og bli fristet til å trykke på pauseknappen og bryte illusjonen.

Det å holde hodet kaldt er uten tvil den største utfordringen du møter. Oppholder du deg for lenge i mørket har dette seriøse konsekvenser for den mentale tilstanden din, så hele oppholdet blir en desperat jakt etter fyrstikker og lampeolje.

Den mest tilfredsstillende belønningen er å kunne roe nervene - selv når du vet at spillet bare venter på en ny anledning til å rive deg sønder og sammen igjen.

I «Amnesia: The Dark Descent» bygger Frictional Games videre på fundamentet fra «Penumbra», hvor utforskning og gåteløsing representerer mesteparten av gjøremålene dine. Spillet er imidlertid i sitt ess når det viker unna disse klassiske spillkonvensjonene til fordel for en opplevelse laget for å skremme vannet av deg.

Har du spilt «Penumbra»-spillene vet du at disse gutta kan grøss og gru. Samtidig er «Amnesia» også et godt eksempel på hvordan skrekkmesteren H.P. Lovecraft lever videre i sjangeren, og hvordan spill og grøss sammen kan lage spennende, stemningsfulle systemer.

«Amnesia» snubler litt ofte i sine egne bein når det kommer til klimakset i en situasjon, men bygger spenning og atmosfære som du garantert aldri har opplevd før. Spillet lykkes ikke i alt, men skamsetter de fleste alternativene i sjangeren når det kommer til å formidle ren terror og frykt. Du har blitt advart!

«Amnesia: The Dark Descent» kan blant annet kjøpes på Steam for 14.99 euro og det finnes en spillbar demo om du vil teste først. Spillet støtter Mac OS X, Linux og Windows.

Dette er ikke et spill for de lettskremte