Foto: Warner
Foto: WarnerVis mer

Anmeldelse: Suede - «The Blue Hour»

Dette er ikke et Suede-album for pyser

Britrockerne går teatralsk til verks på sin nye plate.

«The Blue Hour»

Suede

4 1 6

Pop

2018
Plateselskap:

Warner Music

«Et mørkere og mer outrert Suede»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Suedes karriere har ikke vært av det strømlinjede slaget. Interne konflikter begynte tidlig å boble til overflaten etter at bandet ble kanonisert som britisk rocks redningsmenn med den bejublede debuten, «Suede». Fire plater, et par kommersielle opp- og nedturer seinere var bandet i 2002 historie. I alle fall for en stakket stund.

Bandet begynte å spille konserter sammen igjen i 2010. Tre år seinere kom gjengens første plate på elleve år, «Bloodsports». Årets «The Blue Hour», bandets åttende totalt, skal etter sigende runde av Suedes comeback-trilogi. Det blir kjapt klart at det er duket for et sceneskifte.

Åpningssporet «As One» starter dramatisk med mørke strykere, kor og piano før Brett Anderson entrer podiumet og synger med bevrende røst, «Here I am, talking to my shadow». Det høres mer ut som en West End-musikal enn et rockeband som tidligere har skrevet noen av britpopens største stadionlåter. Det handler etter sigende om landsbygdas mørke hemmeligheter.

De teatralske elementene er gjennomgående på hele platen. I første instans føles det litt skrudd og voldsomt. Men etter hvert begynner den ene låten etter den andre å poppe frem. Selv om dette er et mørkere og mer outrert Suede enn man har hørt tidligere, er «Wastelands», «Beyond the Outskirts» og «Life Is Golden» alle klassiske melankolske Suede-perler, løftet til himmels av Andersons ufeilbarlige evne til å skrive insisterende og hjerneklistrende vokallinjer.

Dette er nok ikke Suede-plata du anbefaler til en som ikke har dypere kjennskap til bandet, men dersom du tåler litt pomp og prakt med rocken din og er villig til å investere litt tid, er det nok av fine øyeblikk på «The Blue Hour» til at det er verdt innsatsen.