Dette er ikke full pupp, det er full frontal.

David Guetta legger ikke akkurat noe imellom når han vil tjene penger.

ALBUM: Det var ingen som ble overrasket da David Guetta i oktober erklærte at han ønsker å bli den første DJ-en i verdensrommet.

Dette er tross alt en fyr som kjapt kan plasseres i kategorien megaloman, selv om han heldigvis har selvironi nok til å nøytralisere all galskapen. Men så har han da også solgt seks millioner plater og spilt for hundretusenvis siden han begynte som DJ i 1988. David Guetta er nummer to på lista over verdens best betalte DJ-er og tjente over 200 millioner kroner i fjor.

«Listen» er franskmannens syvende album, og selv om han selv mener det er «ekstremt forskjellig» fra millionselgende «Nothing But the Beat» (2011), er det en konseptuell blåkopi - med unntak av at det om mulig er enda mer pop enn sist.

Musikalsk interessant først og fremst på grunn av skamløsheten, Guettas evne til å benytte seg av flere klisjeer enn en gjennomsnittlig episode av «Hotel Cæsar» og den popkulturelle fingerspissgefuhlen til å kunne tvære dem ut til de nesten tipper over.

Men ikke helt.

Og det er jo det man blir millionær av.

Oppskriften Oppskriften er som følger: Guetta har skrevet låtene som om de var popmelodier. Piano. Gitar. Osv. Så har han peiset på med EDM-rytmer, drops og takeoff der han synes det passer, og hyra inn supervokalister med lunger av gull.

Resultatet er låter som balanserer hårfint mellom dans og emo, rølpete Ibiza-fester og Celine Dions «My Heart Will Go On».

Alt dette vet dere, selvfølgelig, for det har tross alt vært komplett umulig å gå glipp av singler som «Dangerous» med Sam Martin i hele høst.

Men uansett, ta «Bang My Head» med Sia, for eksempel, hun som i sin tid fikk sitt store kommersielle gjennombrudd i Guetta-låta «Titanium» i 2011.

På «Bang My Head» synger hun som om det er  teknoversjonen av «Also Sprach Zarathustra» hun er med på å lage. Det er effektivt på fest, det er effektivt på singel, men sjukt enerverende gjennom et helt album.

Her er det ingen pustepauser eller kunstpauser, dette er ikke full pupp, det er full frontal.

Nico & Vinz Med ett unntak.

Det omtalte Nico&Vinz-samarbeidet «Lift Me Up», som faktisk er mer Nico&Vinz enn David Guetta. Mjukt, optimistisk, livsbejaende, ikke en av Guettas mest minneverdige spor, men greit nok. For ikke å snakke om at gutta deler gjesteæren med Ladysmith Black Mambazo.

Stas. 

Samtidig: Det hjelper jo ikke med verdens beste samarbeidspartnere når låtene er glemt med en gang man trykker på pause.