VANT: Dagbladets journalister Eivind Sæther,  Trude Lorentzen og fotograf Adrian Øhrn Johansen ble i kveld tildelt Den store journalistprisen. Foto: Tor Erik H. Mathiesen
VANT: Dagbladets journalister Eivind Sæther, Trude Lorentzen og fotograf Adrian Øhrn Johansen ble i kveld tildelt Den store journalistprisen. Foto: Tor Erik H. MathiesenVis mer

- Dette er ikke noe vi vil feire med å danse på bordet

Dagbladets journalister tildelt Den store journalistprisen for sin skildring av de tomme ungdomsrommene.

BERGEN (Dagbladet): Dagbladets journalister Trude Lorentzen, Eivind Sæther og fotograf Adrian Øhrn Johansen ble i kveld tildelt Den store journalistprisen.

- Å vinne denne prisen er det største en journalist kan oppleve. Samtidig er ikke det noe vi vil feire med å danse på bordet. Saken er så hjerteskjærende, også for oss som har jobbet med den, at det er en delt glede, sier Lorentzen, journalist i Dagbladet Magasinet.

De mottok den prestisjetunge prisen for artikkelen «Stillheten etterpå» og tre tilhørende kortfilmer som tar oss med inn i ungdomsrommene som står tomme etter 22. juli.

Det var juryleder Annette Groth som delte ut prisen i kveld under Nordiske mediedager i Bergen:

Det var ikke tilfeldig at mange av bidragene i år handlet om terrorhandlingene 22. juli. Noen journalister spurte seg selv: hvordan kan vi møte den største utfordringen av dem alle; å forstå disse grufulle handlingene (...) De valgte stillheten.
 
Tomheten etter ofrene utforskes i ord, stillbilder, lyd og videoer. (...) I dokumentaren slipper vi inn i to jenterom og to gutterom (...) Alle ofrene er navngitte, men hoveddokumentaren er om fire levende mennesker. (...) Rommene deres forteller mye om dem. (...) Foreldre snakker om mange gode minner. Det er lavmælt, det er verdig. Og med stillhet trer den ufattelige tragedien frem. (...) Ofrene er virkelige og smerten ikke til å bære.  Kraften i denne saken ligger i den enkle ideen.

Tomrommene - Det er noe veldig, veldig galt med tomme ungdomsrom. Jeg har aldri vært et sted som har føltes mer hellig, sier Lorentzen om rommene etter Isabel Victoria Green Sogn (17), Andreas Edvardsen (18), Andrine Bakkene Espeland (16) og Anders Kristiansen (18).

Da de mottok prisen i kveld takket de tre foreldrene som har delt sin sorg. Til Dagbladet forklarer Sæther at de føler en ydmykhet i forhold til saken og de etterlatte.

- Vi er ydmyke i forhold til å bli sluppet så nært inn i foreldrenes liv, takknemlige. Men det viser at de også trodde denne saken kunne ha noe å fortelle. At de orket å bidra, er vi evig takknemlig for og forhåpentligvis betyr denne prisen at enda flere leser deres historie, sier Sæther.

Personlige møter Da kortfilmene ble publisert på dagbladet.no 2. mars og «Stillheten etterpå» sto på trykk i Magasinet dagen etter, var vi midt mellom fengslingsmøtene og tiltalen, som ble tatt ut påfølgende uke.  

- Dette var en periode da gjerningsmannen var i fokus. Vi syntes det var viktig å løfte fram ofrenes personligheter. Å gjøre mennesker ut av tallene og å bringe fortellingen bort fra det absurde åstedet inn i norske hjem. Til hverdagen. Til konsekvensene, sier Lorentzen.  

- Sorgen i Norge ble konkretisert med de rommene vi besøkte.  

- Vi ville ikke gjengi glansbilder, de man gjerne leser om i minneord og nekrologer. Vi ville komme ordentlig innpå. Selv om dette var over gjennomsnittet engasjerte ungdommer var de først og fremst nettopp ungdommer. På godt og på vondt. Som oss, sier Lorentzen.

Kortfilmer nødvendig Øhrn Johansen hadde oppgaven å fange sorgen og tomrommet på film.  

- Når du er der inne, blir du møtt av en slående stillhet. Hver gjenstand, hver detalj, blir opphøyd. Men ungdomsrom er kaotiske. De er fulle av gjenstander. Derfor ville stillbilder alene aldri kunnet formidle den stillheten vi følte, sier han.   

Video og stillbilder ble bundet sammen av stemmer og lydopptak fra rommene.  

- Du kan ikke gjøre opptak av stillhet. Men jeg skjønte etter hvert at stillhet er lyden du normalt ikke hører, sier Øhrn Johansen.  

Fra Andrines rom hører vi derfor veggklokka tikke. Vi ser kalenderen for juli 2011 henge på veggen og hører mor Unni Espeland Marcussen snakke om lydene som før fylte rommet: «Det er veldig stille her nå».  

- En stor del av grunnen til at det fungerer, er at foreldrene formulerer seg så sterkt. Å høre foreldrenes egne stemmer, og ikke minst pausene de tar mellom ordene, formidler en dimensjon av sorgen teksten aldri kan nå inn i, sier Øhrn Johansen.  

Lavmælt kraft - Det var fint å se hvilken multimediapakke vi fikk til her. Adrian laget tv-dokumentarene om ungdommene parallelt med det vanlige fotojournalistiske arbeidet. Jeg oppfordrer alle til å se disse, de har en fortellernerve som bare griper deg og holder deg fast, sier Magasinets leder Asbjørn Halvorsen.

 - Dette er en ære og en stor anerkjennelse til det journalistiske verkstedet Magasinet. To av tre priser de siste tre år er nesten ikke til å tro, sier Halvorsen.

- Det jeg er glad for, er at vår artikkel, som er så lavmælt, blir anerkjent. Hittil er det skrevet over 84 000 saker om 22. juli. At vår sak blir lagt merke til, sier noe om kraften i det stille uttrykket, sier Lorentzen.

 - Disse tomme rommene finnes over hele Norge, fra Kristiansand til Svalbard. Omfanget av denne saken holder fortsatt på å gå opp for oss. Det vi tenker, er at vi har bidratt med noe fint i alt dette forferdelige, sier hun.

Magasinredaktør Jo Randen i Dagbladet er stolt og glad.

- Dette er en pris vi unner dem av hele vårt hjerte. All ære til de tre vinnerne. De har gjort seg fortjent til prisen gjennom den nære og respektfullt måten de har nærmet seg problemstillingen på, sier han.

Dette er andre gang på tre år at en reportasje i Magasinet belønnes med Den store journalistprisen.

- Det viser også at Magasinet har et format og et miljø der det er plass til reportasjer av ypperste klasse som både berører leseren og som gir innsikt og større forståelse, sier Jo Randen.