RESPEKT: Vladimir Putin legger ned blomster ved menneskerettighetsforkjemperen Ludmila Aleksejevas kiste. Foto: AP / NTB Scanpix
RESPEKT: Vladimir Putin legger ned blomster ved menneskerettighetsforkjemperen Ludmila Aleksejevas kiste. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Russland

Dette er ikke så rent lite frekt

Pynter den russiske presidenten Vladimir Putin seg med lånte fjær når han hyller dissidenter, slik han gjorde i forrige uke? spør Morten Strand.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): I løpet av få dager døde moren til den russiske menneskerettighetsbevegelsen, Ludmila Aleksejeva, og Russland feiret 100-årsdagen for dikteren og fangen Aleksandr Solzjenitsyns fødsel. President Vladimir Putin dukket opp i begravelsen til Aleksejeva, og i feiringen av Solzjenitsyn holdt han tale. Solzjenitsyn var Sovjetunionens mest kjente dissident, og Aleksejeva var både en sovjetisk dissident, men også en av de mest framtredende kritikerne av politisk ensretting under Putin. Den russiske presidentens tilstedeværelse ved begge anledningene er paradoksal, logisk, og mange vil mene, ikke så lite frekk.

Ved feiringen av Solzjenitsyns 100-års dag var Putin litt på hjemmebane. For selv om Solzjenitsyn var en nasjonalist, så var han også den modige dissidenten som skrev om og dokumenterte terroren i det sovjetiske fangeleir-systemet. Hans første bok fra leirene, «En dag i Ivan Denisovitjs liv», var både en litterær og en politisk bombe. Med den hadde Sovjetunionen fått en internasjonal superstjerne av en dissident, som nesten var umulig for myndighetene å røre. Det var denne opprøreren Putin også la ned blomster for, ved en ny statue av dikter-dissidenten i Moskva. Han kalte Solzjenitsyn for en «sann og virkelig patriot» som ikke tillot noen å snakke nedsettende om fedrelandet.

- Han sto opp mot ethvert uttrykk for russofobi, sa Putin. Og brukte dermed signalordet for den russiske regjeringens reaksjon på negativ kritikk fra utlandet. Alt fra kritikk for Russlands forhold til Ukraina, til beskyldninger om giftdrap, og innblanding i andre lands valg, karakteriseres gjerne som uttrykk for «russofobi».

Og Putin hadde åpenbart rett. Nasjonalisten Solzjenitsyn, som mente at Russland til slutt ville bli verdens frelse, var utvilsomt en sann og virkelig patriot som forsvarte Russland og det russiske - ikke minst den ortodokse troen - i ett og alt. Etter at han vendte tilbake fra sitt amerikanske eksil på 1990-tallet var Solzjenitsyn en streng og alvorsfull profet som holdt dommedag over alt moderne. Frelsen i det russiske slik det engang hadde vært, var hans utopi. Ikke så ulikt drømmene til de mest nasjonalistiske strømningene som er en del av Vladimir Putins politiske koalisjon i dag.

Men det var også mye som var ulikt. Et år etter at Solzjenitsyn i 1974 ble utvist fra Sovjetunionen, fikk den unge Putin jobb i KBG i hjembyen i det daværende Leningrad (nå St. Petersburg). En av hans oppgaver skal ha vært å overvåke systemkritikere, og folk som for eksempel skrev og leste samizdat-utgaver - maskinskrevne kopier av forbudt litteratur - blant annet bøker som Solzjenitsyn ikke lenger fikk gitt ut i Sovjetunionen.

Mange i den russiske opposisjonen reagerte da Putin dukket opp i Ludmila Aleksejevas begravelse. Hun ble 91 år, og var en av Putins fremste kritikere. Hva gjorde han der, i denne begravelsen som også var en markeringen av utholdenhet og regimekritikk, der alle av Putins erklærte fiender som kunne, var til stede? En av dem som ikke kunne komme var 77 år gamle Lev Ponomarjov, Aleksejevas mangeårige venn og kollega i menneskerettighetsmiljøet. Han søkte om permisjon fra fengslet, og fikk nei.

Ludmila Aleksejeva var menneskerettighetsaktivist alt fra 1950-tallet. Hun ble til slutt utvist fra Sovjetunionen i 1977, men akkurat som Solzjenitsyn, vendte hun tilbake etter Sovjetunionens kollaps på begynnelsen av 1990-tallet. Og hun ble en av de sterkeste kritikerne av Putins krig i Tsjetsjenia fra 1999, og av tilbakerullingen av det russiske demokratiet etter at Putin ble president på slaget da Russland tikket inn i et nytt årtusen, 2000.

Avslaget til Ponomarjovs søknad om å slippe ut av fengsel for å delta i Aleksejevas begravelse viser at Putins deltakelse i bisettelsen ikke var noen utstrakt hånd til det russiske menneskerettighetsmiljøet. At nasjonalisten Putin brukte en anledning som Solzjenitsyns 100 årsdag til å gi politiske beskjeder er logisk og forståelig, selv om det rimer dårlig med hans tid som ung KGB-agent.

Det både begravelsen til Aleksejeva og 100-årsmarkeringen til Solzjenitsyn viser er at Putin er den helt dominerende figur i russisk offentlighet. Han spiller på alle baner, og på alle banehalvdeler, med den største selvfølgelighet. Nå har han vist at han også spiller på bortebane.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.