I MÅL: Vidar Sundstøl avslutter sin trilogi om den norskættede politimannen Lance Hansen med «Ravnene», i følge vår anmelder den beste av de tre romanene. Foto: TIDEN/PÅL AUDESTAD
I MÅL: Vidar Sundstøl avslutter sin trilogi om den norskættede politimannen Lance Hansen med «Ravnene», i følge vår anmelder den beste av de tre romanene. Foto: TIDEN/PÅL AUDESTADVis mer

Dette er krim av ypperste merke

Mektig og velskrevet avslutning på Minnesota-trilogien.

ANMELDELSE: « Å aksle en bør og bære den uten å klage, var hva Lance Hansen var skapt for.»  Slik beskriver Vidar Sundstøl sin hovedperson, skogspolitimannen, hobbyhistorikeren og slektsgranskeren Lance Hansen.

Sundstøl ble belønnet med Rivertonprisen for «Drømmenes land», den første boka i hans såkalte Minnesota-trilogi. Nå foreligger den siste boka i trilogien, «Ravnene».

Resultatet er blitt en krim av aller ypperste merke og en roman som ville stått seg utmerket i et hvilket som helst litterært selskap.  

Bror mot bror

Dette er krim av ypperste merke

Der mellombindet, «De døde», langt på vei handlet om fortidige hendelser i det norskættede miljøet ved Lake Superiors nordlige bredder, henter «Ravnene» opp igjen hovedhistorien fra trilogiens første bind.

Det har gått noen måneder, og Lance Hansen sliter stadig mer med sitt moralske dilemma. En nordmann ble funnet ihjelslått ved innsjøens bredder, en indianer sitter fengslet for drapet, men Hansen mistenker at det er hans egen bror Andy som egentlig står bak.

Spørsmålet om hva han skal foreta seg gnager i ham i en slik grad at hele tilværelsen hans er i ferd med å rakne.  

Det store tomrommet

For det er dette «Ravnene» handler om, det havarerte forholdet mellom to brødre, den smertefulle erkjennelsen av at livet aldri blir slik man tror det skal bli, og den evige kampen for å prøve å rette det opp igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vidar Sundstøls prosa er tett og levende, presis og malerisk. I miljøbeskrivelser og persontegninger finnes det ikke antydninger til noen av de mange flosklene som ellers har en tendens til å skjemme sjangeren. Naturbeskrivelsene av den veldige Lake Superior er mektige og fulle av stemninger som understøtter de menneskelige dramaene som utspiller seg ved innsjøens bredder, «det store tomrommet som de levde livene sine på kanten av.»

Mot slutten av boka får kriminalgåten som ble lansert i begynnelsen av det første bindet omsider sin løsning. Men da innser man samtidig at Vidar Sundstøls trilogi har så mange handlingstråder, så mange nivåer, så mange temaer og så godt språk at den antakelig kunne klart seg fint også uten drapsgåten. Det er ment som en stor kompliment.